Synonymer i bredere forstand
- Deprivation syndrom
- Sykehusinnleggelsessyndrom
- Kaspar Hausers syndrom
- Anaklitisk depresjon
Hospitalisme er helheten av de psykologiske og fysiske negative konsekvensene som en deprivasjon av omsorg og stimuli (= deprivation) kan ha på en pasient. Disse forekommer vanligvis hos barn som fremdeles er i en viktig fase av sin fysiske, emosjonelle og språklige utvikling. Dette tilstand fikk navnet "sykehusisme" fordi det først ble beskrevet hos barn som hadde vært i hjem og sykehus (= sykehus) i lang tid.
Denne lidelsen kan imidlertid også forekomme hos eldre mennesker som har vært i isolasjon i lang tid, f.eks. Gjennom isolasjon. Foruten den mest synonymt brukte psykiske sykehusdrift, er det såkalt smittsom sykehusdrift, dvs. sykdommer forårsaket av sykepleie og medisinsk forsømmelse. Spesielt på sykehus og sykehjem får pasienter og pleiepersonell ofte ikke den oppmerksomheten de trenger (sykehusinnleggelse).
Personalet er noen ganger overarbeidet, kan ikke og vil ikke ta mye tid for den enkelte. Tidligere var folk ikke tilstrekkelig klar over det faktum at det ikke var nok til å dekke grunnleggende behov, og selv i dag er det noen ganger nødvendig å minne folk på at omsorg må være en del av sykepleieprosessen, spesielt for barn. Tross alt inneholder utviklingen av barn såkalte følsomme faser der visse grunnleggende ting må oppnås, for eksempel å binde seg til en jevn referanseperson.
Hvis dette ikke skjer, utvikler det seg tilknytningsforstyrrelser som kan følge pasienten gjennom hele livet. Det samme gjelder utvikling av språk og sosiale ferdigheter. Mangelen på stimuli kan også føre til sykehusinnleggelse, slik det oppstår under lengre opphold i mørke og lydisolerte rom.
Spesielt mangel på bevegelse (f.eks gips cast) kan også bli problematisk. Her presenteres symptomene på mental og fysisk sykehusinnleggelse. Siden fysisk sykehusinnleggelse er den økte forekomsten av visse smittsomme sykdommer på sykehus, tilsvarer symptomene de samme sykdommene.
Symptomene på mental sykehusinnleggelse er mer ensartede. I utgangspunktet kan man skille mellom fysiske og psykiske funksjonsnedsettelser. Begge er basert på forsinket eller feil utvikling.
Fysiske symptomer inkluderer avmagring (vanligvis forårsaket av mangel på appetitt), smittsomme sykdommer på grunn av svekket immunsystemtvangsmessige repeterende bevegelser (såkalte stereotyper) eller bremset vekst. Psykologisk kommer det til forskjellige taleforstyrrelser, depresjon, apati (dvs. apati) og intellektuell tilbakegang. I noen tilfeller går dette så langt at pasientene utvikler seg regressivt, dvs. oppfører seg som mye yngre barn, akkurat som om de hadde glemt alt igjen.
Å takle slike barn er selvfølgelig spesielt krevende. De føler miljøets frustrasjon som avvisning og trekker seg enda lenger tilbake. En ond sirkel utvikler seg.
På samme måte blir sosiale ferdigheter skadet. Barn er motvillige til å stole på fremmede, og deres forhold til slektninger, spesielt foreldre, kan forverres. Symptomene kan delvis trekke seg tilbake eller fortsette og til og med forverres.
Personlighetsforstyrrelser kan utvikle seg, for eksempel en borderline lidelse. Et kjent eksempel på mental sykehusinnleggelse, som har blitt et synonym, er grunnleggeren Kaspar Hauser. Han ble funnet i Nürnberg på begynnelsen av 19-tallet.
Han viste alle symptomene nevnt ovenfor i høyeste grad av alvorlighetsgrad, sannsynligvis fordi han tilbrakte de første 16 årene av sitt liv innelåst i et mørkt fangehull. Utviklingen av en grenselidelse i hans tilfelle er heller ikke ekskludert. Dermed led han gjentatte ganger skader som angivelig ble påført ham av maskerte fremmede.
Imidlertid ble disse aldri funnet. Det var heller ingen vitner. Diagnosen mental sykehusinnleggelse blir vanligvis stilt av en psykiater.
Forstyrrelsen skilles fra autisme, som for eksempel overlapper med det i stor grad i sin manifestasjon. Et kriterium for dette er at, i motsetning til sykehus autisme er ikke reversibel og er vanligvis ikke et resultat av traumer. Derfor er det nyttig å spørre under hvilke omstendigheter symptomene først ble lagt merke til. Videre viser sykehusinnlegg likheter med depresjon.
Dette viser også et annet forløp og er ikke nødvendigvis ledsaget av permanente mentale og fysiske underskudd. I prinsippet er det første du må gjøre å forlate det skadelige miljøet. Pasienten (sykehusinnleggelse) bør plasseres i et omsorgsfullt miljø som er rikt på insentiver, noe som gjør det mulig å forhindre underskudd, spesielt hos barn, og å få de første symptomene til å forsvinne.
Hvis dette ikke gjøres over lengre tid, oppstår permanent skade som krever psykoterapeutisk behandling. Det er derfor viktig å anerkjenne sykdommen så tidlig som mulig og ta mottiltak. I tillegg er det i visse tilfeller fortsatt behov for behandling av individuelle sekundære ervervede sykdommer, for eksempel infeksjoner (sykehusdrift).
