Anfall: Symptomer, årsaker

Kort overblikk

  • Beskrivelse: Ufrivillig hendelse med krampe- eller rykkbevegelser, muligens med tap av bevissthet.
  • Årsaker: Vanligvis epilepsi, noen ganger med en spesifikk trigger (som økt intrakranielt trykk, hypoglykemi, encefalitt), men vanligvis uten; mer sjeldne ikke-epileptiske anfall som feberkramper hos barn eller anfall som følge av hjerneslag.
  • Behandling: Førstehjelpstiltak (som hodebeskyttelse, hvilestilling), akuttmedisinsk behandling om nødvendig, langtidsbehandling av den underliggende sykdommen (f.eks. med antikonvulsiva)
  • Når skal man oppsøke lege? Ved første anfall, langvarige anfall (over 3 minutter) eller gjentatte anfall innen kort tid: tilkall legevakt!
  • Diagnostikk: Pasientintervju (sykehistorie), elektroencefalografi (EEG), datatomografi (CT) eller magnetisk resonanstomografi (MRI), blod- og urinprøver, cerebrospinalvæskepunksjon om nødvendig

Hva er et anfall?

Et anfall er vanligvis en plutselig, ufrivillig hendelse med krampe- eller rykningsbevegelser. Avhengig av type anfall, kan den berørte personen miste bevisstheten. Noen ganger har et anfall alle tre av disse egenskapene, noen ganger ikke.

Rundt 5 prosent av mennesker vil få et anfall på et tidspunkt i livet.

Ved et hjerneanfall (= med opphav i hjernen) blir imidlertid all orden tapt, slik at visse grupper av nerveceller plutselig lader seg ut samtidig og overfører sine ukoordinerte signaler synkront. De infiserer nedstrøms nerveceller, for å si det sånn. Metaforisk sett kan et anfall også beskrives som et "tordenvær i hjernen".

Anfall: symptomer

Et anfall er preget av ulike symptomer som varierer avhengig av typen og alvorlighetsgraden av anfallet:

  • Ufrivillige, krampeaktige eller rykkende bevegelser
  • Tingling eller nummenhet
  • Tap av bevissthet

Et anfall er vanligvis over på mindre enn to minutter; noen ganger varer det bare noen få sekunder. Etter langvarige, generaliserte anfall, føler de som er rammet seg ofte utmattet og trenger å hvile og sove.

Anfall: årsaker

Den vanligste årsaken til anfall er epilepsi. Imidlertid er ikke alle anfall forårsaket av en epileptisk lidelse.

Det er også anfall som ikke skyldes en nevrologisk lidelse i hjernen, men som har psykiske årsaker (som en ekstrem stresssituasjon). Leger omtaler dette som et psykogent anfall.

Epileptiske anfall

Dette er å skille fra symptomatisk epilepsi, hvor de epileptiske anfallene har kjente triggere. Disse inkluderer

  • Hjerneskader: Som følge av slike skader dannes det arrvev i hjernen, som igjen utløser en økning i anfall.
  • Sirkulasjonsforstyrrelser: Forstyrret blodstrøm til hjernen (som ved hjerneslag) resulterer av og til i epileptiske anfall.
  • Svulster eller betennelse: Noen ganger er epileptiske anfall et symptom på en hjernesvulst eller en betennelse i hjernen eller hjernehinnene (encefalitt, meningitt).
  • Økt intrakranielt trykk: Økt trykk i hjernen (f.eks. som følge av en skade) kan fremme anfall.
  • Metabolske forstyrrelser: Noen ganger kan lavt blodsukker (hypoglykemi) identifiseres som en utløser for anfall.
  • Oksygenmangel: Ved langvarig mangel på oksygen (hypoksi), er kroppen underforsynt på et visst tidspunkt, noe som noen ganger utløser et anfall i hjernen.
  • Visuelle stimuli: Hos noen mennesker utløser for eksempel stroboskoplys på diskoteker eller flimrende lys i videospill et anfall.
  • Forgiftning: Noen ganger provoserer medisiner som trisykliske antidepressiva frem et anfall.
  • Narkotika og alkohol: Når en alkoholiker går gjennom abstinens, for eksempel, oppstår anfall av og til.

Anfall – men ingen epilepsi

Noen får et anfall, men har ikke epilepsi. Slike ikke-epileptiske anfall skyldes derfor ikke en økt mottakelighet av nevronene for anfall – snarere er de forårsaket av en reversibel lidelse i hjernen eller en annen tilstand som irriterer hjernen, for eksempel:

  • hodeskade
  • hjerneslag
  • infeksjon
  • medisinering
  • narkotika
  • hos barn: feber (feberkramper)

Andre sykdommer og lidelser som noen ganger fører til muskelkramper må skilles fra anfall. For eksempel forårsaker en stivkrampeinfeksjon (tetanus) muskelkramper over hele kroppen.

Anfall hos barn og babyer

Anfall er ikke uvanlig hos spedbarn. For foreldre er en slik hendelse i utgangspunktet et sjokk. I de fleste tilfeller er imidlertid årsaken ufarlig.

Feberinfeksjoner utløser for eksempel anfall. Disse anfallene er vanligvis bare korte og gir ingen varig skade. Imidlertid forårsaker epilepsi, hjerneskade under fødselen og metabolske forstyrrelser også noen ganger anfall hos babyer.

Les artikkelen «Anfall hos barn og babyer» for å finne ut hvordan anfall viser seg hos svært små barn og hvordan man best kan reagere på dem.

Anfall: Hva skal jeg gjøre?

Førstehjelp ved et anfall

Hvis du ser noen få et anfall, hold deg rolig – selv om en slik krampetrekning ofte er et skremmende syn. Anfallet stopper vanligvis av seg selv i løpet av få minutter. Følgende anbefalinger gjelder også:

  • Fjern farlige gjenstander som er i nærheten av den som har krampen, slik at de ikke skader seg.
  • Beskytt hodet (f.eks. med en pute).
  • Ikke hold den berørte personen.
  • Ikke legg noen gjenstander i munnen som en kloss (f.eks. skjeer) – det er fare for skade og pasienten kan inhalere eller svelge gjenstanden.
  • Sikre luftveien ved å vri pasienten til utsatt eller stabil sideleie.
  • Ring ambulanse hvis anfallet varer lenger enn tre minutter.

Det beste er å stoppe tiden for å faktisk vurdere hvor lenge anfallet har vart. I nødssituasjoner kommer tidsfølelsen raskt ut av ledd.

Medisinsk behandling for et anfall

Ved anfall prøver legen å behandle årsaken. For eksempel, hvis hypoglykemi har utløst anfallet, vil pasienten få glukose (vanligvis som en infusjon). Om mulig vil legen også sette i gang behandling for årsaken til det lave blodsukkernivået – i dette tilfellet ofte diabetes mellitus.

  • Antikonvulsiv medisin (kalt antikonvulsiva eller antiepileptika)
  • Unngå mulige triggere (som overdreven alkoholforbruk, mangel på søvn)
  • Kirurgisk inngrep på hjernen om nødvendig (mindre vanlig)

Anfall: når skal du oppsøke lege?

Etter et første anfall – enten i barndommen eller i voksen alder – er det alltid tilrådelig å oppsøke lege. Dette er den eneste måten å avklare mulige årsaker og diagnostisere eventuelle underliggende sykdommer. Spesialisten med ansvar for anfall er en nevrolog.

Noen ganger skjønner de berørte ikke engang at de har eller nettopp har hatt et anfall, for eksempel ved fravær. Utenforstående som merker det, anbefales best å gjøre dette klart.

Når skal man ringe ambulanse ved anfall?

Hvis du observerer et anfall hos en annen person, er det ikke absolutt nødvendig å tilkalle ambulanse: Hvis du vet at pasienten allerede er under behandling for anfall og anfallet stopper av seg selv etter kort tid, er medisinsk hjelp vanligvis ikke nødvendig.

I følgende tilfeller er det imidlertid alltid tilrådelig å ringe en lege:

  • Når et anfall oppstår for første gang
  • Hvis et anfall varer lenger enn tre minutter (fare for såkalt status epilepticus)
  • Hvis flere anfall oppstår innen 30 minutter

Hvis en av de tilstedeværende har en mobiltelefon eller annet kamera for hånden, er det veldig nyttig i dette tilfellet å filme anfallet: en video der legen kan se bevegelsene og ansiktet til personen som har anfallet, er veldig nyttig for diagnose.

Hvor farlig er et anfall?

Enkeltanfall er vanligvis ikke farlige og vil gå over av seg selv. Et epileptisk anfall som varer lenger enn fem minutter (status epilepticus) er imidlertid livstruende. Dette krever umiddelbar medisinsk behandling.

I prinsippet er det også farlig hvis noen får et anfall i en usikker situasjon – for eksempel ved rattet i en bil, ved arbeid på tak eller med motorsag. Epileptikere bør ta dette til seg selv om det har gått en stund siden deres siste anfall.

Anfall: undersøkelser og diagnose

Først og fremst avklarer legen om det faktisk har oppstått et anfall. For å gjøre dette utelukker han først andre årsaker som forårsaker lignende symptomer. Dersom pasienten faktisk har hatt et anfall, må årsaken avklares og behandling igangsettes ved behov.

En nøyaktig beskrivelse av symptomene – enten av pasienten selv eller av pårørende – er allerede svært nyttig. Legen vil også stille spørsmål som f.eks

  • Hvor lenge varte anfallet?
  • Hvor raskt ble du/ble pasienten frisk etter anfallet?
  • Er det noen faktorer som kan ha utløst anfallet (lyder, blinkende lys osv.)?
  • Er det en eksisterende eller underliggende tilstand (f.eks. hjerneinfeksjon) eller en nylig hodeskade?
  • Bruker du/pasienten rusmidler som alkohol? Pågår uttak for øyeblikket?

Elektroencefalografi (EEG) brukes deretter til å måle og registrere pasientens hjernebølger for å oppdage eventuelle abnormiteter. Legen kan også prøve å provosere frem et anfall under målingen – for eksempel ved å bruke visse lysstimuli eller bevisst få pasienten til å hyperventilere.

Et EEG kan også registreres over lengre tid. Det er også mulig å filme pasienten i løpet av denne tiden (video EEG-overvåking) slik at legen kan se nøyaktig hva som skjer under et (eventuelt) videre anfall.

For å identifisere mulige årsaker til anfall, kan legen bruke datatomografi (CT) eller magnetisk resonansavbildning (MRI) for å produsere detaljerte tverrsnittsbilder av hjernen. Det kan være mulig å identifisere strukturelle endringer (som de forårsaket av hjerneslag eller svulst) som forårsaker anfall.

Ytterligere undersøkelser kan være indisert. Disse inkluderer å ta og analysere en prøve av cerebrospinalvæske (lumbalpunksjon) hvis en infeksjon i hjernen er mistenkt som årsak til anfall.