ELISA-testen er en laboratorieundersøkelse, under utførelsen av en såkalt antigen-antistoffreaksjon. Ulike antigener kan testes som spiller en rolle i human- eller veterinærmedisin. Bare godkjente laboratorieinstitutter får i oppdrag å utføre testen i Tyskland.
Hva er prosedyren?
Innen laboratorieundersøkelser tilhører ELISA-testen de såkalte immunologiske prosedyrene. Gjennom testprosedyren, protein molekyler kan oppdages i ganske forskjellige kroppsvæsker. ELISA er forkortelse for Enzyme Linked Immuno Sorbent Assay. Det er derfor en engelskspråklig betegnelse som imidlertid har blitt etablert i tysk medisinsk bruk. ELISA-testen tilhører de såkalte immunologiske prosedyrene i medisinske undersøkelser. Testprosedyren kan brukes til å oppdage protein molekyler i et bredt utvalg av kroppsvæsker. Oppdagelsen av disse molekyler i sin tur gjør det mulig å trekke konklusjoner om visse sykdommer eller kliniske bilder, og det er derfor leger også gjør diagnosen avhengig av resultatet av en slik ELISA-test. Testprosedyren er derfor av stor betydning i daglig klinisk praksis, enten det er poliklinisk eller poliklinisk. Det tilsvarende kroppsvæsker, for eksempel hel blod eller væsker fra skjøter, sendes til laboratoriet umiddelbart etter at de er hentet fra pasienten. Dette er vanligvis ganske presserende prøver, fordi det opprinnelige materialet anses å være følsomt og bør undersøkes så raskt som mulig. Såkalte overstored prøver kan føre til falske negative resultater fordi den patologiske proteiner som skal oppdages har blitt redusert eller fullstendig nedbrutt i mellomtiden. Dermed spiller såkalte preanalytika en viktig rolle i ELISA; mistenkelige eller negative resultater bør gjentas igjen hvis passende kliniske symptomer er tilstede.
Funksjon, effekt og mål
For riktig testytelse i et akkreditert medisinsk laboratorium, er prøverør og såkalte mikrotiterplater helt nødvendige. Disse platene med fine halvkonkave fordypninger er laget av spesiell plast og er belagt med et veldig spesifikt antistoff. Hvis antigenet som skal påvises er til stede i en kroppsvæske som skal undersøkes, oppstår en spesifikk antigen-antistoffreaksjon i henhold til det såkalte lock-and-key-prinsippet. Prøvematerialet kan settes inn i platene enten manuelt av laboratoriepersonell ved hjelp av pipetter eller helt automatisk. I moderne laboratorieinstitutter brukes bare helautomatiske systemer til ELISA-diagnostikk. Imidlertid må disse overvåkes av opplært personell, medisinsk-tekniske laboratorieassistenter. Den såkalte interne og eksterne kvalitetskontrollen er også ansvaret for laboratoriepersonalet, overlegen medisinsk personale for laboratoriemedisin, infeksjonssykdom epidemiologi og mikrobiologi. Etter at den første testbunken, dvs. etter at materialet er pipettert på platene, har de spesifikke antigenene i prøven, hvis de er til stede, allerede bundet til antistoffer på plastplaten. En vask med fysiologisk saltvann utføres deretter for å fjerne forstyrrende faktorer som uønskede antigener eller proteiner fra forberedelsen. Dette trinnet er veldig viktig for å unngå falske positive reaksjoner. Et falskt positivt resultat tolket av laboratoriet kan få fatale konsekvenser for en pasient. I det andre trinnet i testen tilsettes et annet antistoff som er koblet til et enzym. Dette merkede antistoffet binder seg også til antigenet. I et tredje og siste trinn tilsettes et spesielt fargestoff i en definert mengde, som nedbrytes i større eller mindre grad av enzymrester som fremdeles er til stede. Bare et slikt enzym kan nedbrytes, noe som ikke tidligere var bundet til antigenet sammen med antistoffet. Det frie enzymet er i stand til å spalte det tilsatte fargestoffet. Den nøyaktige mengden av det spaltede fargestoffet kan bestemmes nøyaktig med en annen laboratoriemetode, den såkalte fotometri. Dette gjør det mulig å trekke nøyaktige konklusjoner om hvorvidt antigen i det hele tatt er til stede i et prøvemateriale, og i så fall hvor mye. ELISA-testen brukes ikke bare til den første diagnosen eller for å bekrefte mistenkte diagnoser av visse sykdommer og kliniske bilder, men også for å overvåke fremdriften deres. Hvis antigenet konsentrasjon i testen blir lavere i løpet av terapi, terapi anses å være vellykket.
Risiko, bivirkninger og farer
ELISA-testen oppnår sin informative verdi primært gjennom påvisning av antigene strukturer i kroppsvæsker. Testen tillater en såkalt kvalitativ, men også semikvantitativ og kvantitativ uttalelse om mistanke om tilstedeværelse av visse antigener i kroppsvæsker. Hel blod kan ikke brukes til testen, bare blodserum. En direkte test på pasienten, for eksempel fra kapillær blod av fingertupp, er derfor, som med andre serologiske tester, ikke mulig hittil. I humanmedisin brukes ELISA-testen primært til å oppdage antigener i bakterie-, virus- eller soppinfeksjoner. I tillegg alle positive resultater av hepatitt serologi blir sjekket igjen med en ELISA-test som standard. Sikker hormoner, for eksempel graviditet hormonet HCG, kan også bestemmes med ELISA-testen. Hvis visse komplikasjoner oppstår under graviditet, presis kunnskap om konsentrasjon av graviditetshormonet i blodet er veldig nyttig diagnostisk og terapeutisk. En annen indikasjon for testen er påvisning av såkalte paraproteiner i urinen, da de forekommer for eksempel i forskjellige svulstsykdommer, for eksempel myelomatose. ELISA-testen utføres fortsatt i mange laboratorier i dag, men regnes som utdatert av eksperter. Immunreaksjonen koblet til enzymer i ELISA-testen har de siste årene blitt stadig mer erstattet av radioaktivt merket antistoffer, som gir et enda bedre kvantitativt måleresultat. Disse testene kalles også RIA, Radio Immunabsorbent Assay. Andre spesifikke fremskritt for ELISA er lette kjemiske metoder som luminescens eller fluorescens.
