Fysioterapi er viktig for pasienter som lider av Parkinsons sykdom for å opprettholde sin uavhengighet i lang tid. Avhengig av hvor avansert Parkinsons sykdom er, retter fysioterapi i funksjonell trening seg mot de aktivitetene der pasienten føler de største begrensningene i hverdagen. Parkinsons sykdom (PD) er definert som en tilstand der en pasient viser fire store symptomer.
Dette er mangel på bevegelse (brady- eller akinesia), økt muskelspenning som fører til stive, tannhjulslignende bevegelser (rigor), hvile tremor (tremor) og ustabil holdning (postural ustabilitet). Disse symptomene har vidtrekkende konsekvenser for Parkinsons pasient, som behandles av fysioterapi. Bradykinesis har som konsekvens for pasienten som lider av Parkinsons sykdom at bevegelser bare blir redusert.
I de fleste tilfeller starter mangel på bevegelse i øvre ekstremiteter og gjør det vanskelig for pasienten å utføre handlinger som krever finmotorikk, for eksempel å lukke skjorteknapper. Hvis underekstremitetene også påvirkes senere hos pasienter med Parkinsons sykdom, tar pasienten vanligvis veldig små skritt når han går. I tillegg har mange Parkinsonspasienter det vanskelig å starte og slutte å gå, dvs. å starte en bevegelse og stoppe den igjen senere.
Gangtrening er derfor en viktig del av fysioterapi. De ansiktsmusklene kan også påvirkes, slik at bare veldig lite ansiktsuttrykk er synlig. Ofte fører denne omstendigheten til misforståelser i kommunikasjonen med medmennesker, fordi følelser bare er svekket eller ikke representert i det hele tatt i ansiktsuttrykk.
Innholdet i fysioterapi tar derfor sikte på å forbedre intra- og intermuskulær samordning hos pasienter med Parkinsons sykdom. Hos pasienter med Parkinsons sykdom er musklene permanent anspente og derfor stive, noe som medfører strenghet. Når skjøter av pasienter med Parkinsons sykdom blir flyttet av fysioterapeuten i fysioterapi, det føles som om det er tannhjul i pasientens ledd som de beveges over.
Denne tannhjulslignende bevegelsen er forårsaket av det faktum at ikke bare spillemuskelen er veldig anspent, men også motstanderen. For mobiliteten til et ledd er det alltid minst en muskel som beveger seg i en retning og en som beveger seg i motsatt retning. Normalt reguleres muskelspenningen på en slik måte at for eksempel ekstensormuskelen reduserer spenningen sakte og på en kontrollert måte mens flexormuskelen bøyer leddet.
Hos pasienter med Parkinsons sykdom fungerer denne muskelreguleringen dårlig. Dette må gjenopprettes under de respektive fysioterapiøktene. Tremor (hvile tremor) kan vanligvis observeres i hvile hos pasienter med PD.
Ved målrettede bevegelser avtar den vanligvis gradvis, og med mental stress øker den selv når pasienten blir tvunget til å gjøre raske målrettede bevegelser. Resten tremor har en langsom frekvens på ca 4-5 Hz, og det er derfor det også kalles “pill twisting syndrome”. Postural ustabilitet hos pasienter som lider av Parkinsons sykdom utvikler seg av mangel på bevegelse, ettersom musklene ikke kan reagere raskt nok på ytre stimuli.
Pasienter med Parkinsons sykdom har derfor vanskelig for å reagere hensiktsmessig på en snubling mens de går eller et utilsiktet trykk fra utsiden. Ser man på stillingen til en pasient med Parkinsons sykdom, kan man se at han vanligvis står med overkroppen bøyd fremover og hode hviler på baksiden av hans hals å kompensere. Innholdet i fysioterapi bør derfor også omfatte balansere trening.
I tillegg til de fire hovedsymptomene, har pasienter som lider av Parkinsons sykdom ofte smerte i skulderen og hals område på grunn av ustabil holdning og stivhet i musklene. Mangel på bevegelse kan føre til redusert generelt aktivitetsnivå, som igjen kan føre til depressive faser og en reduksjon i minne ytelse hos noen pasienter med Parkinsons sykdom. Dette er fordi kroppen er smart og sparer ressurser, og det som ikke brukes reduseres.
Trening krever hjerne kraft, og hvis det er mangel på trening, blir hjernen også satt på bakbrenneren. Blant annet mindre “lykke hormoner" som for eksempel serotonin og de allerede feilproduserte dopamin blir deretter produsert, noe som kan reflekteres i stemningen. For å holde dette i sjakk oppretter fysioterapeuten en spesialdesignet fysioterapi. Symptomene beskrevet er forårsaket av regresjon av det såkalte corpus striatum i basale ganglia av hjerne, som normalt regulerer dopamin produksjon.
dopamin er et messenger-stoff og er nødvendig for å utløse bevegelsesimpulser. Hvis dette messenger-stoffet mangler, mangler bevegelsesimpulsen. På denne bakgrunn er det lett å forstå hvorfor Parkinsons sykdom fører til mangel på bevegelse; det er rett og slett for få impulser som når musklene.
Selv om denne endringen i hjerne lett kan kompenseres for med medisiner, kan det ikke forhindres eller til og med reverseres. I fysioterapi kan selvfølgelig ikke årsaken elimineres hos pasienter med Parkinsons sykdom, men konsekvensene av den forstyrrede reguleringen kan påvirkes for å lindre sykdomsforløpet og redusere forverringen. For å gjøre dette må fysioterapeuten gjennomføre en detaljert undersøkelse med pasienten for å finne ut hvilke symptomer som er spesielt uttalt og i hvilke aktiviteter i hans daglige liv han er spesielt begrenset av symptomene.
Dette resulterer i den fysioterapeutiske arbeidsdiagnosen under fysioterapi. I de fleste tilfeller er målet med fysioterapi å forbedre gangen, gjøre pasienter som lider av Parkinsons sykdom tryggere og dermed forhindre fall. I tillegg er vedlikehold av finmotorikk ofte hovedfokus.
Her bør fysioterapeuten og ergoterapeuten jobbe tett sammen. Begge terapeutiske målene krever regulering av muskelspenning og krever bevegelse. For å regulere muskelspenning, kan pasienten som lider av Parkinsons sykdom utføre spesifikke bevegelser i fysioterapi med hjelp fra fysioterapeuten og lære et daglig treningsprogram.
Fordi pasienter med PD vanligvis har en tendens til å ta korte, raske skritt mens de lener seg langt fremover, er det en økt risiko for å falle. Dette er fordi denne stillingen forskyver kroppens tyngdepunkt til fronten og ligger utenfor pasientens egen kropp. Et slikt gangmønster øker risikoen for fall og påfølgende skader, som igjen kan begrense uavhengighet og akselerere sykdomsutviklingen.
Det er derfor viktig at fysioterapeuten med PD jobber med gangmønsteret sitt under fysioterapi. Faktorer som skal vurderes her er tilstrekkelig retting og store, trygge trinn. Hvis man retter seg opp, skifter kroppens tyngdepunkt tilbake mot midten av kroppen.
Derfor reduseres risikoen for å falle ved å gå oppreist og ta store skritt. For å motvirke dette må pasienter med Parkinsons sykdom øve store bevegelser under fysioterapi og gjenta øvelsene regelmessig. En studie av Farley & Koshland i 2005 undersøkte den såkalte BIG-metoden (stor = stor), der visse bevegelser gjentas ofte i stor skala, og konkluderte med at pasienter med Parkinsons sykdom som ble behandlet med BIG-metoden forbedret deres gang hastighet ved å øke skrittlengden, og nøyaktigheten til armene ble forbedret selv over lengre avstander.
For å forbedre holdningen hos pasienter med Parkinsons sykdom, må de lære å føle kroppens senter. For å gjøre dette vil han lære, ved hjelp av fysioterapeuten, forskjellige øvelser under fysioterapi for bekkenkontroll og mobilitet, samt for å rette seg opp. Det er også interessant å merke seg at studier på helkroppsvibrasjoner indikerer at trening med vibrasjonsplater kan bidra til bedre kroppsstabilisering.
De balansere sensorer i muskulaturen aktiveres og får hjernen til å frigjøre messenger-stoffer, såkalte nevrotransmittere, som ellers bare produseres i små mengder hos pasienter som lider av Parkinsons sykdom. Mange fysioterapeuter bruker et slikt hjelpemiddel i de respektive øktene med fysioterapi. Hvis pasienten med Parkinsons sykdom (PD) har vanskeligheter med visse aktiviteter og bevegelser i hverdagen, er "Proprioceptive Neuromuscular Facilitation" (PNF) en veldig egnet behandlingsmetode innen fysioterapi.
Muskelfunksjoner stimuleres (tilrettelegges) av spesifikke stimuli i det nevromuskulære systemet. Ved hjelp av aktivassisterende bevegelser reguleres muskelspenning samt forbedring av samordning og muskelstyrke under fysioterapi kan oppnås. I PNF er det forskjellige bevegelsesmønstre som tilsvarer eller ligner bevegelser fra hverdagen, og som er valgt av fysioterapeuten i henhold til målet. For eksempel hvis pasienten som lider av Parkinsons sykdom har vanskelig for å ta en kopp fra skapet over vasken, fysioterapeuten analyserer først hvordan pasienten utfører bevegelsen og hvilken komponent som forårsaker ham vanskeligheter.
Dette er fordi en tilsynelatende enkel overheadbevegelse har mange forskjellige individuelle bevegelseskomponenter der det kan være en bevegelsesbegrensning eller for lite styrke. Dette må tas i betraktning under fysioterapi. I tillegg krever en bevegelsesprosess at skjøter kan bevege seg fritt.
På grunn av den høye muskelspenningen kan det oppstå problemer her. I dette tilfellet kan fysioterapeuten også arbeide manuelt i fysioterapi på musklene, bindevev eller på selve leddet hos pasienter med Parkinsons sykdom og reduserer overdreven spenning eller frigjør blokkeringer. Den fremoverbøyde holdningen hos pasienter med Parkinsons sykdom forårsaker muskelforkortelse i hele frontvegget.
Muskler forblir smidige gjennom bevegelse og blir stive gjennom immobilisering. Igjen må pasienten som lider av Parkinsons sykdom jobbe med sin oppreisthet i fysioterapitimene for å forhindre at han eller hun forblir i fremoverbøyd stilling. I tillegg kan fysioterapeuten opptre stretching øvelser og bevegelser for å motvirke muskelforkortelse hos pasienter med Parkinsons sykdom.
Spesiell oppmerksomhet bør tas her under fysioterapi til hoftebøyeren og brystet muskler. For pasienter som lider av Parkinsons sykdom, er bevegelse viktig! Regelmessig trening, både under fysioterapi og alene, kan forhindre den onde sirkelen av muskelforkortelse, leddstivhet og smerte, og uavhengighet opprettholdes.
Det er velkjent at trening løfter stemningen og forhindrer depresjon og tap av minne. En studie av Hackney & Earhart fra 2010 anbefaler at personer som er berørt skal gå på dans regelmessig. Musikk mens man danser gjør det lettere for pasienter som lider av Parkinsons sykdom å finne et slag, noe som også er viktig når man går, og dansepartneren kan veilede (lette) bevegelsene gjennom godt lederskap. I tillegg bør det sosiale aspektet ved dansing i grupper ikke overses, ettersom sosial isolasjon fører til en negativ forsterkning av symptomene, og promotering av sosiale kontakter hjelper pasienten til å opprettholde selvtillit og tillit til hans eller hennes evner.
