Definisjon
Hørselsforstyrrelser kan oppstå umiddelbart etter fødselen og også gjennom hele barndom. Etter fødselen tjener en nyfødt hørselsscreening til å utelukke uttalte hørselsforstyrrelser umiddelbart etter fødselen. Imidlertid, selv om screeningen ikke er positiv, kan hørselsforstyrrelser utvikle seg senere i livet. Siden hørsel er viktig for den mentale, sosiale og språklige utviklingen av barnet, er det viktig å oppdage og behandle hørselsforstyrrelser så tidlig som mulig.
Årsaker
Nesten halvparten av de hørselshemmede barna er rammet av en lidelse som allerede var tilstede ved fødselen eller oppstår de første 6 månedene etter fødselen. Årsakene til denne typen hørselsforstyrrelser er ofte ikke identifiserbare. Arvelige faktorer spiller ofte en rolle.
Visse smittsomme sykdommer hos moren under graviditet eller medisiner tatt av moren under graviditet kan også være årsaken. Selvfølgelig, komplikasjoner under fødselen kan også føre til hørselsforstyrrelser, som mangel på oksygen eller fødselstraumer. Hørselsforstyrrelser som oppstår senere kan være forårsaket av smittsomme sykdommer som røde hunder or meslinger. Meningitt kan også være en utløser for hørselsforstyrrelser. Traumer, for eksempel skader på skull under fall, kan også være årsaken.
Ledsagende symptomatologi
Symptomer som kan være et tegn på hørselsnedsettelse for foreldre er mangel på frykt for høye lyder, mangel på distraksjon fra å spille av lyder eller tale, ingen tilstrekkelig reaksjon på tale, ingen reaksjon på ens navn, dårlig kontakt, uoppmerksomhet og aggressivitet, høyt volum kontroll på radio- og TV-leker, langsom taleutvikling, hyppig berøring av ørene da det kan skje med økt trykk i øret og dårlig ytelse på skolen. Hvis ett eller flere av disse symptomene oppstår, bør barnelege konsulteres.
Diagnose
Barnelege eller øre, nese og hals spesialist vil først ta en anamnese med spørsmål om mulige årsaker, klager hos barnet og komplikasjoner, infeksjoner og medisiner under graviditet. Dette følges av en fysisk undersøkelse med fokus på øret og nasopharyngeal hulrom. Det er også audiologiske tester, dvs. hørselstester.
For små barn brukes tester der det ikke kreves noe aktivt samarbeid, for eldre barn også tester som krever samarbeid. Blant de objektive hørselstestene (barnet trenger ikke å samarbeide) er impedanslydmetri, samt bestemmelse av otoakustiske utslipp og auditive fremkalte potensialer. Prosedyrene for subjektiv audiometri (barnet må aktivt samarbeide) inkluderer reaksjonslydmetri, toneterskel audiogram og sentral auditiv diagnostikk.
