Visse rytmeforstyrrelser
I det følgende blir de individuelle rytmeforstyrrelsene beskrevet mer detaljert og forklart hvordan de oppstår og med hvilke symptomer de er assosiert. Det viktigste instrumentet for diagnostisering av hjertearytmier er EKG (elektrokardiografi). Ulike hjertearytmier fører til karakteristiske endringer i EKG.
Disse er også beskrevet her. Dessverre er det veldig vanskelig å kunne "lese" et EKG som krever mye kunnskap om fysiologiske prosesser i hjerte. Etter beskrivelsen av de enkelte hjerterytmene, vil du finne noen forklaringer på den grunnleggende funksjonen til et EKG.
Generell terapi
Ikke hver hjertedysrytmi krever øyeblikkelig behandling, siden mange former - spesielt i ellers hjerte-friske pasienter - utgjør ingen trussel og fører ikke til fysiske begrensninger. Den hyppigste rytmeforstyrrelsen i sunne hjerter er ekstraslagene, også kalt ekstrasystoler. Terapi er derfor bare nødvendig hvis en rytmeforstyrrelse legges til en allerede forhåndslastet hjerte eller hvis de medfølgende symptomene fører til subjektivt sterke fysiske eller psykiske svekkelser.
Generelt skilles det mellom en: hvor typen rytmeterapi avhenger av typen lidelse (takykardisk, bradykardisk lidelse, ekstra slag osv.) I legemiddelbasert antiarytmoterapi brukes flere legemidler, som er delt inn i fire forskjellige klasser: 1. klasse inkluderer stoffer som blokkerer såkalte natrium kanaler i hjertet (f.eks. flekainid) 2. klasse inkluderer stoffer som blokkerer? 1-reseptorer (betablokkere, f.eks.
metoprolol) inkluderer 3. klasse kalium kanalhemmere (f.eks amiodaron) og 4. klasse inkluderer stoffer som hemmer kalsium kanaler (f.eks verapamil). Alle disse stoffene tar sikte på å regulere og stabilisere hjerterytmefrekvensen.
Den såkalte elektriske behandlingen inkluderer på den ene siden implantasjon av en pacemaker i tilfelle av hjertearytmi som får hjertet til å slå for sakte. Det elektriske apparatet stimulerer hjertets muskler til å trekke seg sammen i en viss rytme slik at en tilstrekkelig regelmessig pumping er garantert. På den annen side er implantasjonen av en Defibrillator er også en del av den elektriske terapien, hvorved denne fortrinnsvis brukes i tilfelle for raske rytmeforstyrrelser (f.eks. ventrikelflimmer).
Hvis enheten registrerer rytmen som går ut av hånden, sender den en strømstigning til hjertet, som vanligvis bringer den tilbake til en normal, regulert rytme. Imidlertid en ekstern elektrisk sjokk kan også brukes for å gjenopprette hjertet til normal rytme i tilfelle hjertearytmier, spesielt i atriet (f.eks. atrieflaff, atrieflimmer). Denne prosedyren kalles elektrisk kardioversjon og utføres under kort narkose med en lavere dose enn defibrillering (medikamentassistert kardioversjon kan også utføres uten anestesi!)
Blant de invasive rytmeterapimetodene er den såkalte kateterablasjonen. Her blir det spesielt søkt etter plasseringene til rytmeforstyrrelsene i løpet av en hjertekateterundersøkelse og deretter hjertevevet som er ansvarlig for hjertearytmi er elektrisk sklerosert.
- Medisinering
- Elektrisk og
- Invasiv terapi,
