Hva er cellegift?
Kjemoterapi er begrepet som leger brukes for å beskrive behandling av ondartede svulster med såkalte cytostatika. Disse stoffene griper inn i reproduksjonssyklusen til celler og hemmer deres deling (cytostase = cellestans). Jo raskere cellene formerer seg, desto større effekt har de cytostatika. Og siden kreftceller har en spesielt høy delingsrate, er de spesielt utsatt for cytostatika.
Men det finnes også andre (friske) celletyper i kroppen vår som formerer seg raskt, for eksempel de i den bloddannende benmargen eller slimhinnen. De føler også effekten av cytostatika under kjemoterapi, noe som forklarer de ofte mange bivirkningene av behandlingen.
Kjemoterapi kan utføres enten som en del av et døgnopphold eller som en poliklinisk behandling. Pasienten får poliklinisk kjemoterapi enten i onkologisk praksis eller i sykehuspoliklinikken.
Kjemoterapifaser
Det er i hovedsak tre faser av kjemoterapi som pasienten går gjennom:
- Induksjonsfase: intensiv kjemoterapi inntil svulsten går tilbake
- Konsolideringsfase: kjemoterapi med redusert dose for å stabilisere tumorregresjonen
- Vedlikeholdsfase: mindre aggressiv terapi som administreres over lengre tid for å forhindre at tumorvekst gjentar seg
Neoadjuvant kjemoterapi og adjuvant kjemoterapi
Neoadjuvant kjemoterapi er begrepet som brukes av leger for å beskrive kjemoterapi som administreres før kirurgisk fjerning av en svulst. Målet er vanligvis å krympe svulsten og motvirke tidlig spredning av tumorceller (metastase). Målet er å sikre at det kirurgiske inngrepet ikke trenger å være så radikalt. På internasjonalt språk omtales neoadjuvant kjemoterapi også som "primær kjemoterapi".
Kurativ eller palliativ kjemoterapi?
Hvis målet med kjemoterapi er å kurere pasienten fra kreften, kalles dette kurativ hensikt. Dessverre er det også situasjoner hvor en kur ikke lenger er mulig, for eksempel hvis svulsten allerede har spredt seg til andre organer: Palliativ kjemoterapi vurderes da. Målet er å lindre symptomene og forlenge pasientens overlevelse.
Hvor lenge varer kjemoterapi?
Det er ikke mulig å si generelt hvor lenge en pasient må få cytostatika. Varigheten av kjemoterapi avhenger av krefttypen og -stadiet, pasientens generelle helsetilstand og den valgte kombinasjonen av medikamenter (kjemoterapi innebærer vanligvis en kombinasjon av ulike cytostatika).
Kjemoterapi utføres vanligvis i flere behandlingssykluser. Det betyr at pasienten får cytostatika på en eller flere dager. Deretter tas en pause i noen uker for å la cocktailen av aktive stoffer tre i kraft og kroppen komme seg etter bivirkningene. En ny behandlingssyklus starter så.
Når gis kjemoterapi?
Kjemoterapi for lungekreft
Kjemoterapi er i dag den viktigste behandlingsmetoden, spesielt for småcellet lungekreft. Lungekreft av ikke-småcellet type har en tendens til å bli fjernet kirurgisk. Kjemoterapi med platinaholdige cytostatika brukes her kun som et supplement, om i det hele tatt.
Cellegift mot brystkreft
Kjemoterapi brukes også til å behandle brystkreft. Eksperter anbefaler for eksempel ytterligere kjemoterapi (adjuvant kjemoterapi) etter kirurgisk fjerning av en svulst med mange HER2-reseptorer (dokkingsteder for vekstfaktorer) på overflaten av kreftcellene. Brystkreftpasienter under 35 år behandles også ofte med cytostatika etter tumorkirurgi.
Kjemoterapi for magekreft
En ondartet svulst i magen eller overgangen fra spiserøret til magesekken behandles også ofte med kjemoterapi – vanligvis i tillegg til kirurgisk fjerning. Noen ganger anbefales perioperativ kjemoterapi. Dette betyr at administrasjonen av cytostatika startes før svulsten fjernes kirurgisk og fortsettes etterpå.
I andre tilfeller brukes neoadjuvant kjemoterapi for å prøve å krympe svulsten slik at mindre vev må kuttes bort etterpå.
Hvis magekreften er så avansert at en kur ikke lenger er mulig, kan palliativ kjemoterapi brukes for å forsøke å lindre symptomene forårsaket av svulsten og forlenge overlevelsen.
Avansert tykktarmskreft behandles vanligvis med kirurgi og påfølgende kjemoterapi. Hvis kirurgisk fjerning av svulsten ikke lenger gir mulighet for helbredelse, kan kjemoterapi alene fortsatt være nyttig – nemlig ved å øke livskvaliteten og overlevelsestiden til de som er rammet.
Pasienter med endetarmskreft anbefales ofte en kombinasjon av strålebehandling og kjemoterapi (radiokjemoterapi) før operasjon. Dette er ment å krympe svulsten og dermed forenkle den påfølgende operasjonen.
Kjemoterapi: Leukemi
Intensiv kjemoterapi (høydose kjemoterapi) er den viktigste behandlingen for akutt leukemi. Det bør startes så snart som mulig etter diagnose.
Kronisk lymfatisk leukemi (KLL) utvikler seg veldig sakte. I de tidlige stadiene, så lenge det ikke oppstår symptomer, velges derfor vanligvis «vent og se»-strategien. I avanserte stadier eller når symptomer oppstår, startes imidlertid behandling – svært ofte en kombinasjon av kjemoterapi og antistoffbehandling (kjemoimmunterapi).
Hva brukes kjemoterapi til?
Under kjemoterapi gir legen cytostatika til pasienten, som angriper svulstcellene og dermed krymper svulsten eller hemmer veksten.
Mellom syklusene sjekker legen om kreften reagerer på cytostatika. Dette indikeres av om svulsten har blitt mindre eller om kreftcellene har gått tilbake. Dersom behandlingen ikke har effekt, er det ingen vits i å fortsette cellegiften etter forrige skjema.
Kjemoterapi: tabletter eller infusjon?
Legen gir derfor vanligvis cytostatika til pasienten som en infusjon i en blodåre, gjennom hvilken de når hjertet. Dette pumper deretter medisinen inn i hele kroppen (systemisk effekt).
Dersom cellegiften derimot ikke skal ha systemisk effekt, men kun på organet som er påvirket av svulsten, kan cytostatika injiseres i en arterie som forsyner det berørte området. Dette er kjent som regional kjemoterapi.
Ved hjerne- eller ryggmargssvulster gis de cytostatika direkte inn i cerebrospinalvæsken (intratekal administrering).
Kjemoterapi: Port
Når porten er satt inn, tåler den rundt 1,500 til 2,000 nålestikk, deretter må den vanligvis skiftes ut. Etter avsluttet cellegiftbehandling kan pasienten – i samråd med legen – få porten fjernet igjen, noe som kun krever et mindre poliklinisk kirurgisk inngrep.
Hva er risikoen ved kjemoterapi?
De fleste cytostatika kan ikke skille mellom patologiske kreftceller og friske kroppsceller. De angriper spesielt celler med høy delingshastighet – for eksempel beinmarg, slimhinner og hårrotceller. Dette fører til typiske bivirkninger som f.eks
- Økt risiko for infeksjon
- blodproppsforstyrrelse
- Redusert ytelse og tretthet
- Kvalme og oppkast
- diaré
- Urinveisinfeksjon
- Skader på lever, hjerte, nyre og nervevev
Når cytostatika gis via blodårer, frykter man spesielt såkalte ekstravasasjoner. Dette betyr at stoffet ikke renner inn i venen, men ved siden av. Dette kan føre til alvorlig skade på vevet rundt og i verste fall til at cellene der dør. Om nødvendig må det skadede vevet fjernes under en operasjon.
Du kan lese om bivirkningene som kan oppstå og hvordan de behandles i artikkelen Kjemoterapi: bivirkninger.
Hva må jeg vurdere etter kjemoterapi?
Informer legen din umiddelbart hvis du merker noen symptomer, spesielt
- feber
- Blødning (blødning fra tannkjøttet eller nesen, blod i avføringen eller urinen)
- kortpustethet
- svimmelhet
- Diaré
Ernæring under kjemoterapi
Mange pasienter lider av tap av matlyst under behandlingen – ikke minst på grunn av de mange bivirkningene. For å holde vekten bør du spise flere små måltider om dagen. Hel mat eller lett helmat er tillatt, tilpasset dine individuelle preferanser. Ved behov kan du søke råd hos en spesialutdannet kostholdsekspert.
Sene effekter av cellegift
De fleste bivirkningene du lider av under kjemoterapi vil avta etter at behandlingen er fullført. Det er imidlertid også langtidseffekter som kan oppstå lenge etter behandling:
- Andre svulster (år eller tiår senere)
- Skade på nerver (svekkelse av finmotorikk, berørings- og følesans)
- For tidlig overgangsalder hos kvinner
- Infertilitet
- Utmattelsestilstander (tretthet)
Vær også oppmerksom på at når du først har overlevd kreft som er vellykket behandlet med blant annet kjemoterapi, beskytter det deg ikke mot å utvikle en annen, uavhengig svulst i løpet av livet. Du bør derfor fortsette å gå til vanlige kreftscreeningsundersøkelser.
