Synonymer i bredere forstand
- Anorexia nervosa
- Anoreksi
- Anoreksi
- Bulimia nervosa
- Bulimi
- Binge eating
- Psykogen hyperfagi
- Anoreksi
Terapi
De terapeutiske alternativene for spiseforstyrrelser er mangfoldige. I det følgende vil det bli vist noen generelle terapeutiske tilnærminger som gjelder Anoreksi, Bulimi så vel som spiseforstyrrelser.
Krav
Som de viktigste punktene skal 3 spørsmål avklares først: Disse spørsmålene bør stilles helt i begynnelsen fordi det er mange pasienter som for eksempel lider, men har svært begrenset motivasjon for å endre seg. Andre lider nesten ikke i det hele tatt av lidelsen. I dette tilfellet anbefales ikke terapeutisk inngrep, siden behandlingen kan avbrytes når som helst.
Men hvis alle de 3 spørsmålene fører til at både pasient og terapeut er enige om sansen og nødvendigheten av en terapi, kan man starte med terapiplanlegging og terapiimplementering.
- Hvor mye påvirker forstyrrelsen meg? (lidelse)
- Kan jeg forestille meg å bli hjulpet av en terapeut og få anbefalt behandlingen? (Terapimotivasjon)
- Er jeg klar til å endre meg selv og min tidligere oppførsel? (motivasjon for endring)
De 11 poengene terapiplan
Punkt 1: Etter min erfaring er det første trinnet å ta omfattende informasjon (psykoedukasjon). Her bør pasienten informeres om spisevaner generelt, men også om kroppsrelaterte egenskaper. En av disse særegenheter kan finnes i den såkalte "set-point" teorien.
Denne teorien sier at vekt ikke kan endres etter eget ønske. Snarere har kroppen (tilsynelatende) en slags intern "skala med fettmåling" som "forhåndsprogrammerer" en individuell vekt for oss. Så hvis vi beveger oss vekk fra denne vekten med makt, oppstår klare (på ingen måte alltid gode) endringer.
Punkt 2: En målvekt bør settes med pasienten helt i begynnelsen av behandlingen. Den såkalte Body Mass Index (BMI) er nyttig her. Dette beregnes som følger: kroppsvekt i kg vekt i m kvadrat.
Et BMI på 18-20 bør være den nedre grensen. Den øvre grensen bør være BMI (Body Mass Index) på ca. 30. punkt 3: Opprettelse av en kurve.
Denne kurven skal vise vektens fremdrift siden forstyrrelsen. Denne progresjonen kan da relateres til visse livshendelser. Punkt 4: Pasienten skal utarbeide såkalte spiseprotokoller, der både indre (tanker og følelser) og ytre utløsersituasjoner (å spise ute med familien osv.
), men også pasientens egen problematferd (f.eks. avføringsmiddel osv.) skrives ned. Med tiden er det mulig å "filtrere ut" de kritiske situasjonene i pasientens liv, slik at man kan planlegge konkret atferd eller tilnærminger for disse situasjonene.
Punkt 5: For å normalisere vekten, har inngåelsen av en behandlingskontrakt vist seg å være spesielt nyttig i innleggelse. Som nevnt før forårsaker spiseforstyrrelser stor angst og misoppfatninger, slik at pasienter noen ganger ikke klarer å overholde det terapeutiske rammeverket til tross for motivasjon og lidelsestrykk. Jeg tror jeg kan si fra min erfaring at en stor del av pasientene prøver å jukse, lyve eller på annen måte jukse minst en gang under behandlingen.
(En anorektisk pasient har vanligvis ingen reelle problemer med å drikke en eller to liter vann på den velkjente veidagen for å tilfredsstille behandlerne i kort tid uten å risikere en reell vektøkning). Av denne grunn er den såkalte Contract - Management ekstremt nyttig. Her kreves for eksempel en minimumsvektøkning hver uke (vanligvis 500-700 guke).
Overholdelse av kontrakten er knyttet til fordeler (gratis utgang, telefonsamtaler, etc.) samt videreføring av behandlingen. Gjentatt brudd på kontrakten må føre til oppsigelse (... etter min mening, dog alltid med et perspektiv på gjensyn, siden alle burde ha mer enn en mulighet ...).
Punkt 6: Videre må det være det erklærte målet for behandlingen å normalisere spiseatferd. For dette formålet diskuterer man med pasienten forskjellige kontrollteknikker (f.eks. Ikke hamstring av mat osv.) Og planlegging av alternativ atferd i stressende situasjoner. Ytterligere muligheter er stimuluskonfrontasjonen ledsaget av terapeuten, samt Cue - eksponering - trening, der en pasient blir “utsatt” for en typisk mat til han mister ønsket om den.
Punkt 7: Identifisering og behandling av underliggende problemområder Konfliktene som ligger til grunn for spiseforstyrrelse er individuelt veldig forskjellige. Imidlertid forekommer noen av dem oftere i disse lidelsene, for eksempel problemer med selvtillit, ekstrem streve for ytelse og perfeksjonisme, et sterkt behov for kontroll og autonomi, økt impulsivitet, problemer i forhold til andre mennesker, for eksempel problemer med avgrensning. eller selvsikkerhet i familien. Ofte blir problemene bare synlige når de primære symptomene (sult, mat passer, oppkast etc.).
reduseres. Avhengig av konfliktens art, kan mulighetene for å håndtere problemområdene ligge i å forbedre den generelle evnen til å løse problemer eller å bygge nye ferdigheter (f.eks. Å forbedre sosial kompetanse gjennom selvtillitstrening). Hvis konflikten er relatert til samspillet med viktige referansepersoner, bør disse (familie, partner) inkluderes i terapien.
Punkt 8: Kognitive teknikker, dvs. læring nye måter å tenke på og forlate de gamle mentale "stiene", er av stor betydning i behandlingen av spiseforstyrrelser. Spørsmålet om forvrengte holdninger, svart-hvitt-tenkning, undersøkelsen av overbevisning i forhold til virkeligheten skal bare finne sitt fokus midt i terapien, når spiseatferden allerede har normalisert seg noe. Punkt 9: Behandling av kroppsskjemaforstyrrelse betyr at pasienten får beskjed om å håndtere mer med sin egen kropp.
Her kan mange praktiske øvelser gjennomføres. (massasje, pusteøvelser, speilkonfrontasjon, pantomime osv.) Punkt 10: Parallelt med de ovennevnte terapeutiske prosedyrene, bør man også tenke på en støttende medikamentell terapi.
Her kan man benytte seg av kjente effekter (og bivirkninger) av forskjellige legemidler. For eksempel er det kjent at trisykliske antidepressiva kan øke appetitten, mens de såkalte SSRI-ene har en mer appetitt-undertrykkende effekt. Punkt 11: Til slutt må man selvfølgelig også snakke med pasienten om tilbakefallsprofylakse, dvs. forebygging av tilbakefall.
Av denne grunn bør man diskutere mulige "farlige" situasjoner med ham og konfrontere ham med dem trinn for trinn. Dette skal føre til en gradvis tilbaketrekning av terapeuten, slik at pasienten endelig får bekreftet at han selv kan mestre situasjonene.
