Definisjon
Det visuelle senteret, også kalt visuell cortex, er en del av det visuelle systemet. Det er plassert i den occipital lobe av hjerne og tilhører det sentrale nervesystemet. Det er her informasjon fra nervefibre i synsveiene kommer, behandles, sammenkobles, tolkes og koordineres.
Forstyrrelser i synsveiene og den visuelle cortex manifesterer seg på veldig forskjellige, noen ganger karakteristiske måter, og spenner fra synsfeltstap til blindhet og manglende evne til å gjenkjenne ansikter eller gjenstander, for eksempel. Den occipital lobe (Lobus occipitalis) er den occipital lobe av hjerne. Det ligger over lillehjernen i bakre fossa.
Mot fronten grenser den til de temporale og parietallappene. Sulcus calcarinus er et viktig landemerke i occipital lobe, i dette området ligger den visuelle cortex, også kalt den primære og sekundære visuelle cortex. For å beskrive funksjonen til det visuelle senteret, den synsveien som går foran dette sentrum, dvs. banen fra øyet til hjerne, må først beskrives kort.
På vei fra øyet til hjernen passerer det visuelle inntrykket gjennom flere nerveceller. Den første nervecelle ligger i netthinnen, kalt stenger og kjegler. Stengene brukes hovedsakelig for lysoppfatning, kjegler brukes for fargepersepsjon.
Det andre nevronet på vei til hjernen tilhører de såkalte bipolare cellene, som ligger en liten avstand foran netthinnen i øyet. De overfører impulser til ganglion celler, som også er lokalisert i netthinnen. Sammen med utvidelsene danner de synsnerven (synsnerven).
Som netthinnen, den synsnerven er en del av hjernen, selv om den ligger utenfor øyet. Etter å ha kommet inn i kranialhulen, optikken nerver på begge sider forene seg for å danne den såkalte optiske chiasma (synsnerven kryss). Her krysser alle fibrene som representerer det ytre (laterale eller tidsmessige) synsfeltet til motsatt side, de som representerer det indre (mediale eller nasale) synsfeltet går gjennom chiasma på sin opprinnelige side.
Det er noe forvirrende at det laterale synsfeltet er representert på den mediale siden av netthinnen og det mediale synsfeltet på den laterale siden av netthinnen. Dette skyldes det faktum at netthinnen er et optisk system der objektet som avbildes reduseres i størrelse, og enda viktigere, det motsatte er sant. Dette ligner på et kamera.
Optisk tractus er koblet til synsnerven kryss. Venstre optisk kanal inneholder fibre for visuelt inntrykk fra venstre indre (mediale) og høyre ytre (laterale) synsfelt, høyre optiske kanal inneholder fibre fra høyre nese og venstre tidsfelt. Optisk kanal ender i lateral geniculate corpus.
Dette ligger i thalamus. Her blir informasjonen byttet til det fjerde nevronet. Før dette går noen fibre til hjernestammen, som er essensielle for kontroll av refleks.
I hverdagen er en slik refleks for eksempel den samordning av begge øynene når du ser til siden: Hvis du ser til venstre med venstre øye, følger høyre øye automatisk. Fra thalamus, fibrene løper lenger enn visuell stråling (radiata optica) til den visuelle cortexen. Den visuelle cortex er delt inn i den primære og sekundære visuelle cortex.
Den primære visuelle cortex er den første stasjonen for fibrene i visuell vei. Den ligger i Brodmann-området 17 og kalles også area striata på grunn av en hvit stripe den etterlater i den grå substansen i hjernen. Når impulsene fra øyet når den primære visuelle hjernebarken, blir det som sees først bevisst oppfattet, men en tolkning av det som sees er ennå ikke mulig.
Et visst punkt på netthinnen tilsvarer et bestemt område i cortex, dette kalles retinotopisk striering. Fovea centralis, stedet for den skarpeste synet på netthinnen, tar opp 4/5 av hele den primære visuelle hjernebarken. Den primære visuelle cortex sender fibre primært inn i den sekundære visuelle cortex.
Dette tar opp Brodmann-områdene 18 og 19. Den brytes rundt den primære visuelle hjernebarken som en hestesko. Her integreres synsinntrykkene, analyseres, løses og tolkes i henhold til størrelse, form, farge, avstand og mye mer.
Det er nå kjent at områder som strekker seg utover occipital lobe i temporale og parietal lobes er også avgjørende i den sekundære behandlingen av synsimpulser. Det som sees, er for eksempel knyttet til det som er kjent, slik at for eksempel ansikter eller gjenstander kan gjenkjennes. Den sekundære visuelle hjernebarken, i sin tur, sender fibre til frontal og parietal lober, blant annet hvor sentre for syn er lokalisert, som for eksempel formidler vending eller avverging av blikk, korrigerende bevegelser i øynene og blikkfølgende bevegelser. Fibre trekker også fibre til vinkelgyrusen, noe som er viktig for å koble det som sees med tale. Videre trekker fibre fra den sekundære visuelle cortex fibrene inn i hjernestammen, noe som er viktig for refleksbevegelser i øynene.
