Rinne-testen er en subjektiv, ikke-invasiv og raskt utførbar ENT-testprosedyre som bruker en vibrerende stemmegaffel for å sammenligne beinledningen og luftledningen til et øre. Testprosedyren kan brukes til å komme med differensialdiagnostiske uttalelser om typen hørselstap, som spesielt tillater å skille mellom sensorineural og ledende hørselstap. Fordi Rinne-testen er en subjektiv testprosedyre, må pasienten være villig til å samarbeide og bør også kunne følge testen og testpersonellets instruksjoner uten begrensninger.
Hva er Rinne-testen?
Rinne-testen er en subjektiv, ikke-invasiv og rask ENT-testprosedyre som bruker en vibrerende stemmegaffel for å sammenligne beinledningen og luftledningen til et øre. Rinne-testen er en subjektiv test som brukes i otolaryngology. Heinrich Adolf Rinne beskrev først prosedyren i 1855. Som med Weber-testen og Bing-testen, er Rinne-testen også en tuninggaffeltest. Luftledningen og beinledningen av lyd sammenlignes, noe som i kombinasjon med resultatene fra Weber-testen gjør det mulig å tildele hørselstap. I de fleste tilfeller går Weber-testen for Rinne-testen. Imidlertid kan de to prosedyrene også brukes i omvendt rekkefølge under visse omstendigheter. Den klinisk orienterte testkjøringen av Rinne-testen fungerer på ørens fysiologiske egenskaper og tjener dermed til å diagnostisere lydmottak eller lydledningsforstyrrelser. Hvert øre testes individuelt. Hvis Weber-testen tidligere har avdekket en ensidig hørselstap, Rinne-testen utføres vanligvis bare på det ene øret.
Funksjon, effekt og mål
Sammen med Weber-testen utgjør Rinne-testen den standardiserte prosedyren for undersøkelse av hørselsforstyrrelser i dag. Testprosedyren kan brukes både til ensidig hørselstap og bilateralt hørselstap. Fordi Rinne-testen gjør det mulig å skille mellom sensorineural og ledende hørselstap, er prosedyren først og fremst av differensial diagnostisk betydning. Hver ØNH-praksis er i stand til å utføre testprosedyren. Som forberedelse til testprosedyren settes en stemmegaffel i vibrasjon. Personellet som utfører testen, plasserer deretter den vibrerende foten på stemmegaffelen på mastoidprosessen. Dette er en beinledning som er ansvarlig for overføring av lydopplevelser og er lokalisert som en beinprosess bak hver auricle. Pasienten hører nå en tone via vibrasjonene i innstillingsgaffelen. Personalet som utfører testen ber ham gi beskjed når lyden stopper. Etter den subjektivt oppfattede dempingen av benledningen bak øret, holdes nå innstillingsgaffelen på luftledningen foran øret. Instrumentet blir ikke slått igjen for dette formålet. Normalt er beinbenene og trommehinnen forsterke lyden på luftledningen foran auricleen. En pasient med normal hørsel hører derfor lyden som er blitt tauset på beinledningen igjen på luftledningen foran øret så snart tuninggaffelen holdes foran auricleen. Luftledningen til en sunn pasient gjengir naturlig lyden i ørekanalene lenger enn mastoidprosessen til beinledningen. Rennetesten blir ansett som positiv hvis pasienten hører lyden igjen gjennom luftledningen. Hvis han ikke kan høre det igjen selv foran auricleen, blir resultatet av testen betraktet som negativt. Ved ledende hørselstap hører pasienten lyden av innstillingsgaffelen høyere og lenger gjennom beinledningen enn gjennom luftledningen. Derfor kan en negativ Rinne-test indikere et ledende hørselstap. Hvis det derimot er et sensorineural hørselstap, hører pasienten knapt lyden både over beinledningen og luftledningen. Oppfatningen av lyd over luftledningen er imidlertid aldri dårligere enn oppfatningen av beinledningen i sensorineural hørselstap.
Risiko, bivirkninger og farer
Fordi Rinne-testen er en av de subjektive hørselstestene, er prosedyren ikke ubetinget egnet for alle pasienter. Hos barn og psykisk funksjonshemmede kan Rinne-testen gi falske resultater. Den subjektive oppfatningen og samarbeidet til pasienten er fokus for testprosedyren. Det er vanskelig for personellet som utfører testen å vurdere i hvilken grad uttalelsene om lydoppfatning tilsvarer sannheten. Derfor er Rinne-testen like uegnet for uvillige pasienter, for eksempel som andre hørselstester fra gruppen av subjektive testprosedyrer. Spesielt, hvis resultatene av Weber- og Rinne-testene er motstridende, kan testpersonell stille spørsmål ved pasientens samarbeid eller mistenke at pasientens oppfatning var feil. Verken Weber-testen eller Rinne-testen innebærer noen anstrengelse fra pasientens side. Rinne-testen er faktisk en av de raskeste ENT-testkjøringene som noensinne har blitt utført. Fordi testkjøringen er en ikke-invasiv prosedyre, trenger ikke pasienten å bli innlagt på sykehus eller følge noen spesielle oppførselsregler før prosedyren. Det er ingen risiko eller bivirkninger forbundet med Rinne-testen. På det meste forekommer svak midlertidig ringing i ørene. Som regel blir Rinne-testen aldri utført uavhengig, men alltid i kombinasjon med Weber-testen, som er like enkel å utføre, og som Rinne-testen ikke har noen risiko eller bivirkninger. Weber-testen innebærer også å vibrere en stemmegaffel, som plasseres på kronen til testpersonens hode. Lyden overføres i fase til begge indre ører via beinledningen for normal hørsel. Resultater som avviker fra dette indikerer en ensidig eller assymetrisk hørselsforstyrrelse, som kan bestemmes nærmere ved hjelp av Rinne-testen.
