Det må skilles mellom diagnosen, som anerkjenner dyskalkuli som en delvis ytelsessvakhet i betydningen av ICD 10, og de andre problemene i det matematiske feltet, som for eksempel kombinerte forstyrrelser i skoleferdigheter eller aritmetiske vansker på grunn av utilstrekkelig undervisning. Som dysleksi, dyskalkuli er klassifisert i ICD 10 (International Statistical Classification of Diseases and Related Helse Problemer, 10. revisjon) som en av de såkalte avgrensede utviklingsforstyrrelsene. Problemet med dyskalkuli ligger snarere i det faktum at problemet ikke kan forklares verken ved mangel på intelligens eller ved upassende undervisning.
Dermed oppstår vanskeligheten med å skille utseendet fra de generelle problemene med læring å beregne. I henhold til ICD 10 må følgende former for beregningsproblemer derfor skilles fra dyscalculia:
- Dyskalculia som et resultat av utilstrekkelig undervisning eller som et resultat av deprivasjon (= mangel på fysisk og emosjonell oppmerksomhet).
- Tap av allerede ervervede aritmetiske evner på grunn av hjerneskade (= "ervervet" aritmetisk svakhet)
- Dyskalculia på grunn av mangel på intelligens (IQ <70)
- En dyscalculia (= "sekundær" dyscalculia) som skyldes organiske sykdommer, psykiske lidelser eller funksjonshemninger (f.eks. Sensorisk svikt).
Standardiserte testprosedyrer er tilgjengelige for diagnostikk, som imidlertid, i likhet med klassetester, bare skiller mellom riktig og feil og ikke analyserer feil som sådan. Ikke alle kan utføre standardiserte tester.
Men siden man ikke vil merke et barn som “svakt i aritmetikk” eller “ikke svakt i aritmetikk”, men heller ønsker å jobbe spesifikt med problemene, kreves det en meningsfull analyse. Dette kan bare gjøres ved en kvalitativ feilanalyse og en kvalitativ evaluering av beregningsteknikkene. I prinsippet krever dette at studenten tenker høyt når han løser problemene, dvs. gir informasjon om beregningsmetodene sine.
Dette er den eneste måten å bestemme subjektive (= gale, vanskelige) algoritmer og å analysere gale løsningsveier. Subjektive algoritmer kan også bestemmes spesielt imponerende hvis subjektet blir bedt om å løse problemet ved hjelp av materialer (læring materialer). For eksempel, når du handler, er det mulig å gjenkjenne om beregninger blir gjort eller telles osv.
I tillegg må imidlertid ytterligere diagnose stilles kontinuerlig under behandlingen. Det er viktig å analysere feilene og stille spørsmål ved barnets tankestrukturer. Man snakker om såkalt progresjonsdiagnostikk, som gjør det mulig å sette de riktige prioriteringene for terapien og bygge videre på hverandre - trinn for trinn.
Som regel er det ikke studenten alene som er ansvarlig for utviklingen av en læring vanskelighet. Av denne grunn bør spørsmål om hjem og skole alltid stilles som en del av en diagnose. Både skole og hjem har muligheten til å observere barna, noe som gjør at indikasjoner på vanskeligheter kan observeres og tas opp på et tidlig stadium. Tidlig oppdagelse spiller en viktig rolle i alle problemer. Jo tidligere problemer blir gjenkjent og analysert, desto raskere kan man få hjelp i form av en meningsfull terapi