Gangforstyrrelser

Gangforstyrrelser (synonymer: unormal gangart; ataksisk gangart; ataksi; ytre rotasjon gangart; dysbasi; gangavvik; gangataksi; ganglidelse; intern rotasjonsgang; gangforstyrrelse; paralytisk gangart paretisk gangart; problemer med å gå; svaiende gangart; spastisk gangart; svimlende gangart; tå-tappende gangart; ICD-10-GM R26.-: Gangforstyrrelser og bevegelighet) er forstyrrelser i bevegelse som påvirker gang- eller gangmønster.

Gangforstyrrelser kan deles inn som følger (se "Klassifisering" nedenfor):

  • Arvelige (arvelige) ataksier.
  • Sporadiske (ikke-arvelige) degenerative ataksier
  • Ervervet ataksier

De kan ha nevrologiske, ortopediske eller psykogene årsaker.

I følge Nutt og Marsden kan følgende klassifisering av ganglidelser gjøres:

  • Endringer i det nedre nivået - perifere effektororganer, for eksempel i sarkopeni (muskelsvakhet eller muskelsvinn), artrose.
  • Endringer i mellomnivået - i det sentrale nervesystemet, f.eks. etter apopleksi (hjerneslag).
  • Endringer på høyere nivå - kontrollnivåer på høyere nivå, f.eks. Psykogene ganglidelser (angst).

Gangforstyrrelser kan være et symptom på mange sykdommer (se under “Differensialdiagnoser”).

Frekvens topp: sykdommen forekommer hovedsakelig hos eldre mennesker (> 65 år).

Prevalensen (sykdomsfrekvens) er opptil 15% i gruppen mennesker over 65 år og ca. 40% i gruppen over 85 år (i Tyskland).

Forløp og prognose: Gangforstyrrelser er en viktig risikofaktor for fall og skader som følge av dette. Forløp og prognose avhenger av den underliggende sykdommen på den ene siden og av hvor lenge ganglidelse har eksistert på den andre. Prognosen er mest gunstig ved ortopediske ganglidelser. Psykogene ganglidelser er også reversible i de fleste tilfeller hvis årsaken er kjent. Nevrologiske ganglidelser er vanligvis bare ufullstendig reversible.

Merk: Gangforstyrrelser må skilles fra gangusikkerhet: Ved ustabilitet hos eldre (> 75 år) er svimmelhet det vanligste ledende symptomet.