Hva gjør jeg som partner mot aggresjonen?
I konfrontasjonen med aggresjon i partnerskapet gjelder de samme regler for oppførsel og oppførsel som i enhver mellommenneskelig kontakt. Aggressor blir vist klare grenser og gjort oppmerksom på at angripende atferd ikke skal tolereres. Nyttig her er et tydelig språk og uttrykk, som ikke skal virke truende eller respektløst, siden dette kan betente den aggressive oppførselen igjen.
Årsaker til aggresjonen bør bli funnet, hvorfor partneren kan reagere på denne måten. Mentale innsnevringer kan spille en rolle her, der pasienten bare oppfatter miljøet sitt på en redusert måte og ikke helt forstår det fordi han lider av depresjon. Likeledes fungerer et stort antall mennesker, for eksempel familiemedlemmer, når de snakker om sykdommen og mestringsstrategier med den deprimerte personen.
Av denne grunn bør personen som alltid skal være den mest pålitelige personen å snakke med om sykdommen og aggressiv oppførsel alltid være personen med størst tillit. Det er viktig å ringe etter politiets hjelp i tilfelle oppførsel som truer andre eller deg selv. Alle involverte parter bør holde sikker avstand for ikke å irritere angriperen unødvendig og for å holde avstand til egen sikkerhet.
Hva skal jeg gjøre når aggresjonen vender seg mot seg selv?
I en symptomatologi der aggresjon vender seg bort fra miljøet og er rettet mot seg selv, er det nødvendig med åpen og forståelsesfull kommunikasjon. Her er det viktig å ta pårørendes uttalelser, frykt og aggresjon på alvor. Vilje til å snakke, særlig fra den fortroliges side, er grunnlaget.
En vanlig daglig rutine med integrert bevegelse, for eksempel å gå, kan redusere aggresjon og stoppe det progressive løpet av depresjon. På dette tidspunktet bør forsøk på å motivere folk til å delta i alle aktiviteter støttes, men bare hvis viljen til den berørte blir tatt i betraktning. I antatt håpløse tilfeller, der motivasjonene og støtten ikke medfører noen endring, bør tredjeparter være involvert.
Det kan tenkes her å søke medisinsk hjelp, for eksempel fra en fastlege som allerede kjenner den syke og dermed har et grunnlag for tillit. I tillegg har han eller hun tilgang til medisinske og psykoterapeutiske alternativer, for eksempel kognitive og mellommenneskelige atferdsterapier.
Alle artiklene i denne serien:
