Mellommenneskelig psykoterapi er en kortsiktig terapi på opptil 20 økter primært for behandling av akutt depresjon. Behandlingen er delt inn i tre seksjoner og fokuserer på å utvikle mellommenneskelige forhold som kan være utløsende for depresjon. Under øktene er fokuset på pasienten læring å håndtere de spesielle aktuelle vanskelighetene på en praktisk, emosjonell og kommunikativ måte.
Hva er mellommenneskelig psykoterapi?
Mellommenneskelig psykoterapi (IPT) er en kortsiktig terapi brukes primært til å behandle akutt depresjon. De terapeutiske tilnærmingene, som fokuserer på kortsiktige, praktiske fordeler for pasienten, er basert på de mellommenneskelige teoriene til den amerikanske psykoterapeuten Harry Stack Sullivan, som han postulerte på 1930-tallet. På samme måte innlemmet IPT innsikt fra britisk psykoterapeut John Bowlby, hvis tilknytningsteori etter 1940 ble ledet av erkjennelsen av at nåværende tilknytning og forhold har en viktigere innflytelse på atferd enn tidlig barndom opplevelser. IPT ble vesentlig utviklet på 1960-tallet av USA psykiater Gerald Klerman og hans kone, Myrna Weissman. Forfatterne hadde ikke til hensikt å lage en ny behandlingsmetode i psykoterapi, men det var mer en oppsummering av arbeidsmetodene som hadde vært vanlige inntil da, for å skape en mulighet for sammenligning med medisinbehandling ved behandling av depresjon. Imidlertid viste det seg at IPT var spesielt effektiv i behandlingen av akutt depresjon. Videre utvikling av dagens former for terapi skjedde deretter suksessivt på 1970- og 1980-tallet. Basert på antagelsen om at akutt depresjon alltid utvikler seg i en mellommenneskelig sammenheng, fokuserer terapeutisk arbeid på praktisk assistanse for pasienten. Mellommenneskelige teknikker som kommunikasjonsanalyse, følelsesoppdateringer og også rollespill brukes. Inspirert av praktiske terapeutiske suksesser, har IPT også blitt videreutviklet for behandling av ungdom og for parrådgivning, og er endret i samsvar med dette. På noen klinikker er mellommenneskelig psykoterapi videreutviklet til en innleggelsesbehandlingsmetode og brukes også som gruppeterapi.
Funksjon, effekt og mål
Hovedområdet for anvendelse av IPT er i kortvarig behandling av akutt depresjon hos voksne. Typiske applikasjoner inkluderer også postpartum depresjon, bulimiog bipolar lidelse, der pasienten veksler mellom eufori og depresjon i rask, men uforutsigbar rekkefølge. IPT tenker alltid depresjon som en multifaktoriell sykdom hvis individuelle utløsere må vurderes i terapi. Behandlingen er delt inn i tre faser, den innledende, den midterste og avslutningsfasen, og strekker seg over 12 til maksimalt 20 økter på 50 minutter hver. I den innledende fasen, som består av en til tre økter, tas en detaljert anamnese og pasienten blir informert om behandlingsmetoden. Den innledende fasen inkluderer også definisjonen av terapimålene sammen med pasienten. De konkrete målene er nedfelt og spesifisert i behandlingskontrakten, og pasientens depressive periode er allerede plassert i en mellommenneskelig sammenheng. Midtfasen er den faktiske arbeidsfasen der en tilpasning til de sosiale forholdene som anses å være utløseren for depresjon eller andre psykologiske problemer blir “trent” sammen med pasienten. Pasienten lærer hvordan de skal håndtere de nåværende mellommenneskelige konfliktene, og nye bånd og relasjoner etableres. Pasientens følelser og sosiale klassifisering er alltid i fokus. I avslutningsfasen, som består av ett til maksimalt tre økter, etter en oppsummering av den nye og modifiserte måten å håndtere de utløsende sosiale konflikter som hittil er lært og pasientens egen rolle, blir et fremtidsutsnitt utarbeidet. IPT kan ledsages av medikamentell behandling hvis visse indikasjoner er tilstede, på anbefaling av terapeuten. Den terapeutiske tilnærmingen ligger mer i å takle her og nå enn å komme til rette med mulige tidligere psykologiske traumer. Dette betyr at terapien refererer til de aktuelle konfliktene i det nåværende sosiale miljøet. I praktisk implementering brukes løsningsorientert samtale- og rollespillsteknikk for å gjøre det mulig for pasienten å identifisere og løse personlige konflikter innenfor sitt nåværende sosiale nettverk. Kjernefokuset for evidensbasert IPT forblir alltid utvikling og etablering av eksisterende og nye sosiale forhold i sammenheng med pasientens individuelle personlighet. Et særtrekk er at pasienter oppfordres til å delta aktivt. De får "lekser", for eksempel for å konsolidere det de har lært, og de kan bli bedt om å jobbe med bestemte emner uavhengig som en del av terapien. Metodene og arbeidsteknikkene til mellommenneskelig psykoterapi er vitenskapelig anerkjent i Tyskland og i mange andre land i Europa, Asia, Afrika og Australia. Helse forsikringsselskaper dekker vanligvis de påløpte kostnadene. Studiet av IPT-arbeidsmetoder har blitt inkludert i videreutdanning og spesialisering for å bli spesialist i psykiatri og psykoterapi ved noen universitetssykehus.
Risiko, bivirkninger og farer
Psykoterapier er grunnleggende fylt med risikoen for at målene for terapi ikke blir oppnådd, og at behandlingen ikke vil lykkes. I tillegg er det en risiko for at den behandlede symptomatologien til og med kan forverres av en rekke årsaker. For eksempel kan uventede komplikasjoner oppstå, terapeuten kan gjøre alvorlige terapeutiske feil, eller det fysiske løpet av sykdommen kan forverres av andre grunner. Slike risikoer minimeres i mellommenneskelig psykoterapi fordi mange involverer rollespill og praktiske øvelser som gir terapeuten konstant tilbakemelding på behandlingsfremdriften.
