Nevrovitenskap tar for seg strukturen, funksjonen og lidelsene i nerver. Disse blir derved vurdert fra et medisinsk, biologisk så vel som psykologisk synspunkt. I tillegg til de enkelte elementene, er det primært fokus på komplekse nervesystemer og samarbeid mellom strukturene samt klager som følge av sykdommer.
Hva er nevrovitenskapene?
Nevrovitenskap tar for seg strukturen, funksjonen og lidelsene i nerver. I det vitenskapelige spekteret håndterer eksperter strukturen og funksjonen til nerver i alle situasjoner. På den ene siden vurderes de enkelte systemkomponentene og nevronene; derimot gir nevrovitenskap en makrologisk oversikt. Gliaceller er vanligvis av spesiell interesse. Generelt vil neurovitenskapsmenn imidlertid analysere sammenkoblingen av nerver og deres funksjon. For eksempel er de interessert i å studere sentralen nervesystemet hos virveldyr. Videre er de opptatt av sykdommer som faller inn innen nevrologi. Nevrovitenskap er differensiert i forskjellige retninger. En av dem er for eksempel hjerne forskning, som undersøker hjernens struktur og ytelse hos mennesker og aper. På den ene siden utføres grunnleggende forskning, og på den andre siden er den opptatt av å bestemme årsakene til visse sykdommer som f.eks. Alzheimers og epilepsi. Dermed håndterer nevrovitenskap ulike plager i nervesystemet og, i tillegg til diagnose, har også som mål å kurere sykdommene. Et annet viktig underemne er oppfatningen av informasjon fra omgivelsene, for eksempel i form av sanseinntrykk, samt fremveksten av emosjonelle reaksjoner.
Behandlinger og terapier
Nevrovitenskap spiller dermed inn i sykdommer som påvirker nervesystemet. Disse involverer Alzheimers sykdom, for eksempel. Alzheimers sykdom er en av degenerative sykdommer som oppstår senere i livet på grunn av slitasje på fysiske strukturer. I tillegg kan Alzheimers telles i kategorien demens. Berørte individer lider av minne tap og endringer i individuell personlighet. Den eksakte dannelsen av Alzheimers er ennå ikke fullstendig undersøkt og er derfor i fokus for nevrovitenskapelige eksperimenter. Imidlertid avslører datortomografier en avsetning av spesifikke proteiner. Disse kan ofte oppdages år før de første symptomene i hjerne av den berørte personen. Antagelig, den proteiner hindrer kommunikasjonen mellom nervecellene, noe som resulterer i typiske Alzheimers symptomer. Her er nevrovitenskap interessert i videre forskning på årsaker og behandling. En annen sykdom som er i fokus for nevrovitenskap er epilepsi. I tillegg til arvelige komponenter og metabolske forstyrrelser, er episodene forårsaket av hjerne skader, blant annet. Spesielt i et slikt tilfelle spiller nevrovitenskap inn. Til slutt, symptomene skyldes en forstyrrelse av nervecellene, som et resultat av at det er en patologisk utflod. Hvilke symptomer som blir merkbare og hvor intense de er, avhenger for eksempel av den nøyaktige plasseringen av utslippet og om det forekommer på den ene siden av hjernen eller begge deler. Et annet viktig område innen nevrovitenskap er hjernesvulster og hode skader. Svulsten kan være godartet eller ondartet og kan forårsake en rekke symptomer, inkludert hodepine, oppkast, og en endring i personlighet. Hodepine blir oppfattet som bekymrende av folk flest. Ofte oppstår klagene i sammenheng med migrene. Dette er igjen av interesse for nevrologer. Etter hvert som sykdommen utvikler seg, kan nevrologiske symptomer som forandret syn bli tydelige i tillegg til hodepine.
Diagnose og undersøkelsesmetoder
Nevrovitenskap bruker en rekke metoder for å finne årsaken til en tilstand eller å behandle spesifikke klager. Forskning er differensiert i ikke-invasive og invasive metoder. Ikke-invasive metoder er målinger i forskningsrammen som pasienten ikke lider noen skade for. Invasiv forskning utføres nesten utelukkende gjennom studier av pasienter som naturlig har fått sykdommen. Innen psykofysikkens rammer skal de grunnleggende evnene til et nervesystem vurderes. Når det gjelder anatomiske sykdommer, sammenlignes hjernen til en syk person ofte med en sunn hjerne. Gjennom en slik sammenligning kan forskere trekke konklusjoner om dens funksjon basert på de skadede områdene. En slik undersøkelse finner sted i en lesjonsstudie. Dette kan imidlertid bare fullføres når pasienten er død og skaden kan lokaliseres nøyaktig. På grunn av teknisk fremgang har en slik lesjonsstudie blitt mindre viktig. I dag kan for eksempel hjernens arbeid spores ved hjelp av en EEG. Grunnlaget her er måling av elektroniske strømmer som skyldes nervecellens funksjon i form av et elektrisk felt. På denne måten kan man få innsikt i hjernens prosessering. Datatomografi muliggjør nøyaktig lokalisering av eventuelle skader uten å måtte åpne hjernen. Computertomografi spesielt har revolusjonert nevrovitenskap. Teknologisk fremgang gir ny innsikt fordi utstyret gjør det mulig å undersøke hjernen umiddelbart etter symptomdebut eller ulykke. Lesjoner kan synliggjøres romlig, men informasjon om nerveceller kan ikke samles på grunnlag av en slik undersøkelse. Transkraniell magnetisk stimulering er en av få invasive prosedyrer som brukes hos mennesker. Elektroniske strømmer brukes til midlertidig å deaktivere bestemte områder av hjernen for å studere sekvensen av nevrologiske trinn. Så langt forventer ikke eksperter noen permanent skade på pasienten. Ellers ville slik forskning på levende mennesker ikke ha noe lovlig grunnlag.
