Priming er en effekt av neuroanatomi og blir også referert til som pathwaying. I denne prosessen blir en stimulans som allerede er mottatt tidligere behandlet mer effektivt av nervesystemet når den mottas gjentatte ganger. Degenerativ hjerne sykdommer gjør grunning vanskeligere.
Hva er priming?
Grunning er en læring prosess som direkte påvirker nerver og nevrale veier. Hvis en bestemt stimulans har blitt behandlet tidligere, vil den bli brakt til kjenning raskere eller mer effektivt når den behandles gjentatte ganger. Psykologi og nevrofysiologi kjenner dette fenomenet under begrepet priming. Priming blir ofte referert til som "omlæring" på grunnlag av disse forbindelsene. Grunningsprosesser involverer overveiende kortikale områder av hjerne. I større skala blir priming også referert til som stier. Priming refererer til gjentatt eksitasjon av spesifikke nevrale veier som kan øke effektiviteten til like sterke stimuli eller gjøre de berørte banene tilgjengelige for svakere stimuli. I denne sammenheng er priming en prosess med langsiktig potensering og dermed noen ganger står for læring effekten av menneskelige nevroner. Videre spiller priming en rolle i selektiv oppfatning. Dette begrepet refererer til et psykologisk fenomen som får folk til å oppfatte forskjellige stimuli sterkere og forskjellige av de dominerende stimuli neppe i det hele tatt i samme situasjon. Selektiv oppfatning kan være basert på priming-effekter.
Funksjon og oppgave
Grunning er en læring prosess som direkte påvirker nerver og nevrale veier. I denne sammenheng skilles det mellom temporal og spatial priming. I romlig grunnvei stimuleres en synaps i området til flere, romlig forskjellige avferenter. I temporal veiing kommer forskjellige individuelle stimuli i rask rekkefølge til samme afferent av en bestemt synaps. Helheten av disse stimuli fremkaller et postsynaptisk opphissende potensiale etter forfallet. Depolarisering av nervecelle oppstår med hver vei. Lånt fra dette opprinnelige nevrofysiologiske begrepet priming, har begrepet utvidet seg til å omfatte hensyn til fenomener i hjerne forskning, psykofysikk, atferdsfysiologi og sosialpsykologi. Den opprinnelige forståelsen av begrepet fra neuroanatomy assosierer priming primært med langsiktig potensiering. Denne timelige primingen tilsvarer læringseffektene til nevroner, som nødvendigvis må innledes med tidligere romlig priming som forekommer ved flere afferenter. Innen psykologi er priming knyttet til stimuli. Dermed er en stimulus i stand til å påvirke behandlingen av en påfølgende stimulus. Denne innflytelsen kan være positiv eller negativ og avhenger av hvilken minne innholdet aktiveres av stimulansen. Denne typen priming tilsvarer assosiativ aktivering, som er relevant som en såkalt konteksteffekt. I en dialog kan for eksempel svar på et bestemt spørsmål vise effekter på påfølgende spørsmål. For eksempel, hvis det første spørsmålet aktiverer negative rangeringer, vil alle påfølgende spørsmål bli assosiert negativt. På samme måte er priming relevant for selektiv oppfatning. Læringsteori forbinder begrepet med noe annet innhold. Lærende teoretikere antar at den hyppige gjentakelsen av viss informasjon gir grunnlag for dette minne innhold skal finne sted. Hver informasjon tilsvarer et neuronal korrelat av mentale representasjoner. Jo oftere bestemt informasjon øves inn med samtidig aktivering av andre representasjoner, desto mer sannsynlig er det at de enkelte representasjonene blir koblet permanent. På denne måten kommer assosiasjoner til visse begreper fram. For læringsteori er således baneeffekter den nevrofysiologiske forløperen til tanker og minner. I denne sammenheng er priming delvis ansvarlig for å la ufullstendige ord eller bilder fullføres av den enkelte.
Sykdommer og lidelser
Priming-effekten spiller en rolle i sammenheng med visse sykdommer. For eksempel pasienter med Parkinsons sykdom får ofte L-dopa-preparater i de tidlige stadiene av sykdommen. Disse preparatene undertrykker karakteristikken i noen timer tremor forårsaket av sykdommen. De narkotika kryss blodhjernebarriere og virker direkte på hjernen. Noen bivirkninger er forbundet med langvarig bruk av medisinen. Dette gjelder spesielt dyskinesi. Dette er hva medisin refererer til som bevegelsesforstyrrelser, spesielt de i lemmer. For eksempel er en vanlig bivirkning ufrivillig bølging av lemmer. I de fleste tilfeller forekommer disse dyskinesiene bare etter flere års bruk og avtar så snart stoffet er avsluttet. Imidlertid, når pasienten gjenopptar L-dopa etter en lang pause, kommer dyskinesier som oppstod tidligere igjen umiddelbart. Gjentakelsen tar derfor ikke lenger flere år når medisinen tas flere ganger, men skjer uten forsinkelse. Denne sammenhengen er nå knyttet av vitenskapen til den primende effekten. Bortsett fra disse sammenhengene, kan spesielt degenerative sykdommer i hjernen gjøre grunningen vanskeligere og dermed svekke nervecellens evne til å lære. Dette gjelder spesielt hjernesykdommer der kortikale hjerneområder er skadet. For eksempel er et tegn på nedsatt priming på grunn av kortikale lesjoner manglende evne til å fullføre ord. Spesielt nevrologiske sykdommer som påvirker området med langvarig potensering er et aktuelt tema for forskning innen medisin. I tillegg til Alzheimers sykdom, Crohns sykdomhar for eksempel også en innvirkning på langsiktig potensering. På grunn av nedbrytningen av nevronale synapser, grunning er ikke lenger mulig og mørke områder vises i minne av den berørte personen. Psykologisk grunning kan også forstyrres av forskjellige prosesser og forårsake sykdom. For eksempel, for en person med et overveiende negativt syn på verden, har priming i enhver situasjon eller samtale en tendens til å aktivere negative assosiasjoner og får på denne måten berørte individer til å utvikle mer negative minner permanent.
