Problemløsingstrening
Som navnet antyder, har trening til problemløsing som mål å løse hverdagslige (og tilbakevendende) problemer på en målrettet måte. Det er forskjellige strukturer for problemløsingstrening, såkalte problemløsningsmodeller, som skal fremme muligheten til å gjenkjenne problemer som sådan og løse dem ved hjelp av (alternative) handlinger. I forhold til problemet med oppmerksomhetsunderskuddssyndrom betyr dette at de klassiske problemsymptomene blir analysert og navngitt.
Sammen med terapeuten tenker vi på hvordan vi kan reagere mer hensiktsmessig på visse (tilbakevendende) problemutløsere. Dette betyr at alternative strategier for handling og løsninger blir opprettet og bestemt. Den bevisste avgjørelsen for en endret atferd bør føre til at den nye handlingsstrategien brukes først i helligdommen, senere naturlig i hverdagen. Det er viktig å kjenne igjen mange (forskjellige) utløsende øyeblikk slik at overføringen til hverdagen kan lykkes. Selv på dette tidlige stadiet kan det sees at det er fornuftig å involvere foreldrene som viktige omsorgspersoner for barnet, siden de (og familien som helhet) kan gi målrettet støtte i anvendelsen av nye problemløsningsstrategier og om nødvendig, hjelp.
Selvopplæringstrening
Sosial kompetansetrening kalles også TSK (= Training of Social Competences) i teknisk sjargong og inkluderer et terapiprogram som tar sikte på å behandle sosiale bekymringer, fobier, depresjonosv. Blant annet har denne opplæringen som mål å oppnå ferdigheter som evnen til selvrefleksjon, å kommunisere og (glatt) samhandling med andre mennesker og viljen til å ønske å komme i kontakt med andre mennesker. Av spesiell betydning er også empatisk omgang med hverandre, spesielt fredelig løsning av konflikter, som kanskje ikke alltid er lett, spesielt for ADHS-barn.
Et essensielt element i sosial kompetansetrening er derfor kontakten med andre mennesker, spesielt i problematiske situasjoner. Når det gjelder oppmerksomhetsunderskuddssyndromet, både med og uten hyperaktivitet, betyr dette spesielt at nøkkelsituasjoner som kan utløse alvorlige problemer blir identifisert og navngitt. Å uttrykke følelser er spesielt viktig for å kunne bestemme passende tiltak som kan føre til alternative og mindre konfliktfylte handlingsformer.
Alt dette skjer først og fremst i helligdommen, dvs. innenfor rammen av terapi, for eksempel gjennom rollespill, åpne diskusjoner osv. Sammen med terapeuten testes også "nye former for atferd" som er diskutert sammen og endelig testet i virkeligheten, for eksempel i hjemmemiljøet (familie). Igjen er det av særlig betydning at familien, spesielt foreldrene, blir informert om tiltakene som er tatt for at de skal kunne samarbeide om det terapeutiske målet og at atferden i familiemiljøet ikke har en kontraproduktiv effekt på det terapeutiske arbeidet.
Alle artiklene i denne serien:
