Retentiviteten er direkte relatert til minne og er følgelig evnen til å lagre mottatt informasjon og, avhengig av behovet, å hente den. En persons tilbakeholdenhet avhenger av mange faktorer som påvirker vedkommende minne kapasitet. Slike er oppførsel, humør, årvåkenhet, det emosjonelle innholdet eller viktigheten av mottatt informasjon, opphisselsesnivået og andre.
Hva er minnekapasiteten?
Oppbevaring er direkte relatert til minne og er følgelig evnen til å lagre og, etter behov, hente mottatt informasjon. Minne består av et kort- og et langtidsminne. Begge har innflytelse på evnen til å huske og huske, slik at korttidsminnet er ansvarlig for evnen til å huske. Fra et filosofisk synspunkt er minneverdig en mental prosess som lagrer innhold i minnet gjennom syntese. I følge Platon, dette hjerne makt er oppfattet som en idé, og Kant snakker i sine skrifter om en kompleks, systematisk enhet gjennom mental syntese. Evnen til å huske er dermed noe annet enn evnen til å huske. Begge forholdene danner funksjoner i minnet og tjener hovedsakelig til orientering. Hvis det oppstår forstyrrelser, f.eks. Mistes evnen til å huske eller huske, orienteringen forstyrres også, personen finner nesten ikke veien i livet og mister viktige muligheter for uttrykk. Mens du husker bruker muligheten til å hente innhold fra minnet, som gjøres via nervesystemet, å huske innhold involverer snarere bevissthet, og evnen i seg selv er en mental prosess. Informasjon tas bevisst inn og lagres i minnet for å hente den på et senere tidspunkt, utløst av en bestemt situasjon eller tilknytning.
Funksjon og oppgave
Funksjonen til tilbakeholdenhet trenger mennesker, for å lagre innhold, som den oppfatter, for å kunne falle tilbake til disse igjen. Akkurat kunne ikke undersøkes før i dag, hvor og hvordan minnet er lagt ut i hjerne. Det er mange teorier. Brain aktivitet og gen kodeforskning forblir forvirret i mange henseender eller kan bare gjette seg. At noe skjer i hjernen mens mennesket lagrer innhold og husker det gjennom memorisering er ubestridt. Naturvitenskapen antar her neuronale mønstre, som er lagret på nervecellens nivå, som kan aktiveres og deaktiveres. Hvis innhold og informasjon blir matet inn, snakker man om tilbakeholdenhet. Hvis de blir tilbakekalt og spilt inn på nytt, snakker vi om minnekapasitet. Begge er hukommelsesprosesser og formfunksjoner av bevissthet. Fra et nevrobiologisk synspunkt dannes nevronale nettverk og mønstre som kan gjenkalles fra minnet etter lengre tid. De nervesystemet er ansvarlig for dette. Alle sanseinntrykk lagres via hjernen, slik at en person for eksempel kan føle, se, snakke eller høre samtidig, mens man behandler alt dette samtidig. Ved hjelp av messenger-stoffer kjent som nevrotransmittere overføres disse impulsene via et nettverk av nervefibre. Det at tilstrømningen av data via sensoriske kanaler kan hentes etter at den har blitt lagret i nerveceller, er basert på ubevisste prosesser og bevisst tanke og kan for eksempel skje ved assosiasjon når visse hendelser, gjenstander eller møter stimulerer hukommelsen. Imidlertid er dette hentede innholdet ikke identisk med det som faktisk ble opplevd, men bare et svakere uttrykk for det.
Sykdommer og plager
Spesielt psykiske lidelser har en enorm innvirkning på tilbakeholdenhet og hukommelse. Det kommer til sterke svekkelser, som kan være både funksjonelle og organisk forårsaket. I demens, er det en organisk forverring av hjerneområdene, områder endrer seg eller mister substans, slik at hukommelse og retensitet går tapt. Til slutt, da, prosesser alle tankene selv. Et lignende tap oppstår med endringer i hjernen pga betennelse, som det er tilfellet med multippel sklerose. I nevroser derimot, finner svekkelsen av hukommelsen sted på grunn av et psykologisk kompleks. Hukommelsens funksjoner er således sterkt avhengige av nervecellens funksjon.Milde til alvorlige retensjonsforstyrrelser oppstår når informasjon går tapt etter ca. 10 minutter og bilder ikke gjenkjennes. For å teste evnen til å huske og kunne stille en diagnose blir pasienter konfrontert med nøytral informasjon i ord og bilder og testet på denne måten. Hvis forstyrrelsene er milde, kan pasientene vanligvis huske to av tre stykker informasjon; hvis de er alvorlige, er det ikke lenger mulig å huske og huske. Den retensive forstyrrelsen er ikke en minneforstyrrelse i seg selv, men mangelen på evne til å gjenkjenne innhold eller å huske og gjengi ny informasjon. Mange berørte mennesker som har en retensjonsforstyrrelse, har likevel et intakt minne og kan huske innhold fra lenge siden. Hvis denne evnen blir forstyrret, kan det ikke bare være problemer med å forstå innholdet, men det oppstår også andre vanskeligheter, for eksempel å finne ord for å uttrykke seg. Under en samtale kan den berørte personen ikke lenger huske enkle ord å bruke. Derfor virker han forvirret, forvirret eller fraværende for de rundt ham. Nedsatt hukommelse er også et symptom på ulike psykiske lidelser, inkludert schizofreni og depresjon, eller det er en indikasjon på økt bruk av medisiner, narkotika or alkohol. Innhold i bevissthet kan ikke lenger lagres ordentlig i minnet, informasjon kan ikke lenger gjenkjennes. Hvis det er et organisk problem, kan sirkulasjonsproblemer i hjernen føre til nedsatt hukommelse.
