Vedlegget er plassert i begynnelsen av tykktarmen igjen og har form som en "blindvei". Dens medisinske betegnelse er blindtarm eller blindtarm. Vedlegget er mest kjent for blindtarmbetennelse.
Hva er vedlegget?
Infografikk som viser anatomi og plassering av blindtarmbetennelse. Klikk på bildet for å forstørre. Den første delen av tykktarmen, plassert fremre til høyre hoftekammen, er mindre kjent med sitt medisinske navn, "caecum", enn av det vanligste begrepet vedlegg. Dette navnet kommer av det faktum at tyktarmen slutter "blindt" (fra latin: caecus = blind) på dette punktet, dvs. at det bare slutter etter ca 6-8 cm i en retning. Med en bredde på ca 7 cm, er vedlegget som den bredeste delen av hele kolon, er således et slags forhus for den direkte tilstøtende stigende delen av tykktarmen, den stigende tykktarmen.
Anatomi og struktur
På venstre side, tynntarm passerer gjennom den ileocecale ventilen (også kalt "Bauhin-ventilen") inn i vedlegget, som også kan sees i form av et lite fremspring. Den nedre enden, strengt tatt begynnelsen av kolon, kan lokaliseres eksternt ved å tegne en imaginær linje mellom navlen og den fremre høyre enden av hoftekammen. Omtrent midt på denne linjen er "McBurney-punktet" der appendix vermiformis forlater vedlegget. Dette blir ofte feilaktig referert til som vedlegget, og betennelse i vedlegget (blindtarmbetennelse) er ikke, strengt tatt, ekte "blindtarmbetennelse." Vedlegget inneholder mye lymfevev i veggestrukturen og spiller derfor en viktig rolle for immunsystem mot antigener som absorberes via fordøyelseskanalen. Den leveres hovedsakelig av cecal arterien anterior (anterior appendiceal artery) og caecal artery posterior (posterior appendiceal artery), som kommer fra ileocolic arterie. Som resten av tykktarmen, er vedlegget, i motsetning til tynntarm, har ingen villi. Økningen i overflateareal som er så viktig for tarmaktivitet skjer her, som i hele tykktarmen, gjennom såkalte krypter og haustra, som dannes ved rynking av tarmens foring.
Funksjoner og oppgaver
Evolusjonelt spilte vedlegget en viktig rolle i fordøyelsen av fiberrike matkomponenter hos mennesker tidligere, og gjør det fortsatt i planteetere. Imidlertid menneskelig kosthold har endret seg mye, vi spiser ikke bare mer kjøtt i dag, men vi tilbereder også mat mye mer fordøyelig og lettere å fordøye. Dermed er vedlegget bare rudimentært eller ikke lenger tilstede hos mennesker og rene rovdyr, mens det i planteetere er til og med delvis lenger uttalt enn hos mennesker. I tillegg fungerer vedlegget som et reservoar for bakteriell kolonisering av tykktarmen. Den oppfyller også en viktig funksjon ved å støtte tarmfloraen og dens symbiotiske bakterier i "krisetider":
I alvorlige diaré sykdommer, der hele tarmflora blir ofte ødelagt, disse bakterie kan overleve i vedlegget. De er dermed tilgjengelig igjen for å kolonisere tarmflora etter at sykdommen er overvunnet.
Sykdommer, klager og lidelser
I tillegg til sykdommer som kan ramme hele kolon og dermed også vedlegget (f.eks. ulcerøs kolitt, Crohns sykdom, tykktarmskreft), er det faktisk bare en kjent sykdom som er begrenset til vedlegget alene: blindtarmbetennelse, som er betennelse av appendiks vermiform vedlegg. Det forekommer oftest hos barn og ungdom. Imidlertid eksisterer faktisk blindtarmbetennelse (tyflitis) bare når deler av vedlegget utover vedlegget påvirkes av betennelse. Den hyppigste årsaker til blindtarmbetennelse er infeksjoner med patogener eller hindring av fekalitter eller andre fremmedlegemer (f.eks. kirsebærsteiner). I diagnosen tar man særlig hensyn til alvorlige smerte rundt navlen og i mage område. Her er McBurney-punktet, hvor pasienten er spesielt følsom for smerte i tilfelle blindtarmbetennelse, spiller inn igjen som et viktig punkt under palpasjon (palpasjon). I løpet av tiden kan blindtarmbetennelse føre fra mild irritasjon til alvorlig betennelse til perforering i veggen (perforering i det frie bukhulen) og dermed til peritonitt, som, hvis de ikke blir behandlet, kan bli livstruende. I dag fjernes et betent vedlegg relativt uspektakulært ved hjelp av laparoskopiske kirurgiske metoder, slik at pasienten vanligvis er i form og klar til handling igjen etter noen dager.
