Ødembehandling
Behandlingen av generalisert ødem generelt er administrering av diuretika (f.eks furosemid (Lasix®)), ofte kalt "vanntabletter". Disse diuretika føre til at overflødig vann i vevet skilles ut via nyrene, slik at man ofte må på toalettet. Imidlertid er denne behandlingen bare symptomatisk, dvs. den eliminerer ikke årsaken til vannretensjon.
Drikke store mengder væske bør unngås. Den underliggende sykdommen må behandles, siden ødem ikke er en sykdom, men bare et symptom. Behandlingen av proteinrike ødemer er først og fremst forbedringen av lymfatisk drenering.
Det er her fysisk ødembehandling spiller inn. Den består av manuell lymfe drenering og kompresjonsbehandling. I manualen lymfatisk drenering, lette strykebevegelser (spesielle massasje teknikk) brukes til å prøve å få den akkumulerte væsken til å strømme bort.
Ikke bare er utstrømningen gjennom lymfe fartøy stimulert, men det er til og med en ny formasjon av lymfe fartøy. Ved hjelp av kompresjoner løsnes det stivne vevet. Ascites (magevæske) har også sin egen tilleggsbehandling.
Hvis behandlingen med diuretika (vanntabletter) ikke lykkes, kan væsken i bukhulen tappes av punktering. I dette tilfellet dreneres væsken fra magen med en nål. Hvis skrumplever leveren er årsaken til ascitis, både den såkalte peritoneovenous shunten og TIPSS (transjugular intrahepatic portosystemic stent shunt) brukes.
En peritoneovenous (bukhinnen = bukhinne, blodåre = fartøy som transporterer oksygenutarmet blod tilbake til hjerte) shunt er en forbindelse mellom bukhulen (bukhulen; det er her væsken samler seg) og det sentrale venøse systemet. Dette gjør at ascites kan strømme tilbake i venøs system. En TIPSS er en kortslutning mellom portalen blodåre og hovedåren (vena cava) av kroppen, som bærer blod direkte til hjerte. Ulempen med begge er imidlertid at omtrent 40% av shunten er stengt etter ett år.
