Biopsykologi søker å forklare menneskelig atferd og erfaring og å se dem i en biologisk kontekst for kroppen.
Hva er biopsykologi?
Biopsykologi prøver å forklare menneskelig atferd og erfaring og se dem i en biologisk sammenheng for kroppen. Prosessene i hjerne og sentralt nervesystemet spille en viktig rolle i biopsykologi. Av interesse for biopsykologi er forbindelsene mellom grunnleggende biologiske prosesser og reaksjonene til mennesker i deres atferdsmønstre, som involverer prosessene i alle kroppens organer, med prioritering til alle prosesser i hjerne. Biopsykologi representerer altså et underfelt av psykologi, men også av nevrovitenskap. Spesielt blir organismenes aktivitet på følelser, oppførsel, drømmer og tenkning vurdert nærmere. Likeledes vurderes mentale tilstander og deres innflytelse på biologiske funksjoner og strukturer.
Metoder og strømmer
Selvfølgelig, prosessene i hjerne og sentralt nervesystemet spille en viktig rolle. I biopsykologi er mennesket fokus for studiet. Pionerene for denne underdisiplinen i psykologien var verkene til psykologene William James og Wilhelm Wundt, som er blant grunnleggerne av moderne og vitenskapelig psykologi. Mens biopsykologi har et sentralt underliggende tema, kan den likevel deles inn i flere relaterte underfelt. Et hovedområde er fysiologisk psykologi, som studerer hvilke nevrale atferdsmekanismer som oppstår når nervesystemet manipuleres. Fokuset her er på teoribygging og tilhørende forklaringsmodeller som har kommet frem fra resultatene av forskjellige eksperimenter. Vanligvis foregår slike studier på det biologiske nivået, spesielt som inngrep i hjernen for å observere effektene i atferdsparameteren ved en veldig spesifikk manipulasjon. For dette formålet er dyreforsøk informative om hvilken menneskelig atferd som utledes, for eksempel resultater av en visuell oppfatning og respons, hva som skjer når minne lærer seg nye forhold, eller hva interaksjoner eksisterer mellom atferd og hormoner. Den menneskelige hjerne skiller seg fra dyrehjernen hovedsakelig i kortikal utvikling og størrelse. Derfor kan forskjellige responser og prinsipper for menneskelig hjerneaktivitet utledes fra de fra en dyrehjerne. Siden skade på hjernen, f.eks. Ved medisinsk inngrep, skade eller sykdom, alltid påvirker menneskelig atferd, er nevropsykologi også et viktig hovedfelt innen biopsykologi. Her kan det trekkes konklusjoner om atferden til en sunn person ved å observere og analysere atferdsforstyrrelser i tilfelle hjerneskade. Blant annet blir det dechiffrert hvilken hjerneområde som er ansvarlig for hvilke mentale og emosjonelle prosesser, f.eks. For læring, oppmerksomhet eller minner. Dette kan igjen brukes til å forbedre tilstand av en syk person. Suksesser med nevropsykologi er for eksempel behandling av taleforstyrrelser etter a traumatisk hjerneskade or hjerneslag. Like innflytelsesrik er psykofysiologi, som studerer forholdet mellom fysiske og mentale prosesser. Disse kan omfatte følelser, atferd, til og med endringer i bevissthet og tilknyttet forbindelse til hjerneaktivitet, sirkulasjon, motorisk funksjon, respirasjon og hormonsekresjon. Indikatorer bør identifiseres bedre, som igjen gir tilgang til mentale prosesser av ikke-verbal karakter, f.eks. Hvilke effekter søvn, stresset eller andre stammer har på hjernen og kroppen og hvilke sykdommer som er forbundet med dem, inkludert deres medfølgende omstendigheter. Psykofarmakologi undersøker effekten av medisiner, psykotropiske medikamenter og narkotika på den menneskelige hjerne og nervesystemet. Derfor er det også et underfelt av biopsykologi. Slike kjemiske stoffer er ikke nødvendige for gjennomsnittlig cellefunksjon, men effektene de har på menneskers opplevelse og oppførsel og sentralnervesystemets virkningssted kan brukes til å få innsikt i hva som skjer i kroppen når dets egne psykoaktive stoffer samhandlingen mellom hormon og immunsystem, hjerne og persepsjon, sentralnervesystemet og atferd gir i sin tur informasjon om ikke så enkle å tyde prosesser i for eksempel psykosomatiske sykdommer eller de fysiske og psykologiske effektene i angsttilstander. Sammenlignende psykologi spiller også en rolle, studerer genetikk og evolusjon av forskjellige arter og deres oppførsel, inkludert for eksempel primater eller forskjellige fuglearter. Det samme gjør kognitiv nevrovitenskap, som studerer mennesker minne og dens nevrale mekanismer, neuroanatomi, som utforsker strukturen i sentralnervesystemet, eller nevrokjemi, som ser på det kjemiske grunnlaget for hjerneaktivitet.
Diagnose og undersøkelsesmetoder
Biopsykologi bruker alle disse underfeltene til å etablere en medisinsk diagnose om dem, som både biopsykologisk forskning og dyreforsøk er nyttige. Informasjon om hjernefunksjon gis spesielt med bildebehandlingsteknikker. Learning prosesser, minne lagring og stimulusbehandling brukes til hjerneforskning, som igjen illustrerer endringer i blod strømning, energiforbruk eller metabolske prosesser i spesifikke hjerneregioner og måles ved hjelp av bildemetoder som f.eks elektroencefalografi, magnetoencefalografi, positron utslipp tomografi or magnetisk resonansbilder. Andre metoder er elektrofysiologiske, for eksempel bruk av EEG, der forskjellige tilstander av hjerneaktivitet kan identifiseres, som igjen brukes til å gjøre antakelser om det romlige distribusjon av nevronaktivitet. Kardiovaskulær aktivitet, muskelbevegelse og øyne blir også undersøkt på denne måten. Innen dyreforsøk brukes invasive prosedyrer for forskning, noe som krever penetrering under overflaten av kroppen, og det er derfor slike prosedyrer ikke utføres på mennesker. På denne måten kan visse hjerneregioner slås på eller av selektivt av elektroder og en elektrisk generert spenning. Dette brukes til å teste hvilke triggere på atferd som ødelegger visse vev eller hjerneregioner og hva som skjer når forbindelsen av visse hjerneområder til resten av nervesentralsystemet blir avbrutt eller helt blokkert.
