Introduksjon
Suturmateriale
Generelt sett, for enhver type hudsutur, bruk aldri hendene direkte til å lede nålen, men klem den fast i en klemme. Kantene på såret holdes med kirurgisk pinsett. Dette tjener også til å klemme nålen når sømretningen endres.
I utgangspunktet må hvert suturmateriale være sterilt, rive- og knutesikkert, vevskompatibelt og manipulerbart. Disse kravene gjelder for hvert suturmateriale, uavhengig av om det brukes til hud eller organer. For det første kan suturer deles inn i absorberbart og ikke-absorberbart materiale.
Resorberbare suturer har den egenskapen at de oppløses etter en viss tid og derfor ikke trenger å fjernes manuelt. Dette gir fordelen at ingen videre manipulering er nødvendig. I tillegg er suturer i organer, muskler eller dypt i huden mulig.
Den brukes derfor på steder som må tilpasses midlertidig. Strekkfastheten til materialet avtar imidlertid sakte etter en relativt kort periode, slik at selve vevet da må påføre strekkfastheten. For eksempel har polyglykolsyretråder bare 50% av den opprinnelige strekkfastheten etter ca. 15 dager.
Etter ca 3 måneder er trådene helt absorbert. Ikke-absorberbart suturmateriale brukes på steder med økt mekanisk belastning. Dette sikrer en permanent støtte for vevsstyrken.
Det skilles mellom to forskjellige materialer. På den ene siden plastpolymerene, som kan være monofil (ikke-flettet) eller polyfil (flettet). Plastpolymerene har fordelen at de har god knutestyrke, lav fremmedlegemereaksjon og lav infeksjonsfare.
Det er imidlertid risikoen for en allergisk reaksjon. I et slikt tilfelle må trådene fjernes igjen. Silke er det andre materialet av ikke-absorberbare tråder.
Men siden disse innebærer høy risiko for infeksjon, brukes de nå bare til midlertidige suturer. Imidlertid er de veldig smidige og har gode knuteegenskaper, men er ikke veldig elastiske. Trådtykkelsen refererer til diameteren på kirurgisk suturmateriale.
Det er forskjellige målesystemer for trådtykkelse, nemlig det amerikanske USP-systemet (United States Pharmacopeia) og det europeiske EP-systemet (European Pharmacopoeia, “Metric System”). Tykkelsen på tråden angir tykkelsen og bestemmer sammen med materialegenskapene rivemotstanden. Trådtykkelsen er gitt i form av tall som starter fra tallet 0.
Tykkelse 12-0 er den tynneste tråden og brukes i mikrokirurgi. Det er omtrent 0.001-0.009 mm tykt. Den bredeste tråden har en tykkelse på 7, er ca.
0.9 mm tykk og brukes til leddstabilisering. Hudsuturer sys vanligvis med en 2-0 eller 3-0 tråd. Disse er ca.
0.2 til 0.3 mm tykk. I prinsippet prøver man å bruke tynnest mulig suturmateriale for å utføre sårlukking. Tråden må imidlertid være tykk nok til å oppnå en tilstrekkelig fast lukking av såret.
Man prøver å finne det optimale kompromisset mellom rivemotstand og minst mulig vevsskade. Valget av tråd overlates til erfarne kirurger og er en beslutning som er individuelt tilpasset såret. I prinsippet brukes suturer med større diameter for sår som er utsatt for større strekk- og skjærkrefter.
En tynnere diameter kan velges hvis såret ikke utsettes for mye stress. I tillegg til tykkelsen på tråden, kan det også skilles mellom nål-trådkombinasjonen. Det skilles mellom traumatisk og atraumatisk sutur.
Ved traumatisk sutur må tråden tres inn i nålen, i likhet med sying av tekstiler. Fordelen er at nålen kan brukes på nytt og nål og tråd kan kombineres fritt. Denne varianten er også mer kostnadseffektiv.
Imidlertid forårsaker det en større traumatisering av vevet, og et ekstra arbeidstrinn er nødvendig. Av denne grunn brukes traumatisk suturering bare hvis den tilsvarende nål / trådkombinasjonen ikke er tilgjengelig. Ved atraumatisk sutur kommer tråden direkte fra nålen.
Dvs. tråden trenger ikke å tres lenger og forårsaker mindre vevstraumatisering. Kostnadene er imidlertid høyere og nåletrådskombinasjonen er forhåndsbestemt og kan ikke velges fritt. Traumatisk sutur brukes nesten alltid hvis den riktige kombinasjonen er tilgjengelig.
Det brukes også til veldig sensitivt vev, som peritoneal suturer. For å utføre en hudsutur enten: Stiftemaskiner presser stifter av rustfritt stål inn i vevet og bøyer dem slik at stiftene blir lukket og ikke lett kan fjernes. Det er forskjellige stiftemaskiner som lager forskjellige suturer, avhengig av kravene.
Enkle stifteenheter brukes til å lukke huden. Fordelen med disse stifteenhetene er en veldig rask lukking av sårene og fine arr. Stiftene fjernes etter ca. 10 dager ved hjelp av en spesiell enhet.
Denne enheten bøyer stiftene åpne igjen og fjerner dem helt smertefritt. I tillegg kan lim brukes til hudlukning / hudsutur. For dette formål er det forskjellige fibrinlim og butylcyanoakrylat.
Denne er tilgjengelig i ampuller eller som spray. Små hudsår i ansiktet kan lukkes ved hjelp av luftfuktighet og polymerisering. Limet brenner seg på det friske såret i kort tid, men er da ikke lenger merkbart eller synlig og absorberes etter en viss tid.
Smale arr gjenstår, som knapt er synlige.
- Stiftemaskiner
- Lim eller
- Monofilament plasttråder brukt.
Det er også mulighet for limstrimler (Steristrip). Disse brukes til mindre hudsår og gir et veldig godt kosmetisk resultat.
Imidlertid er sårkanttilpasningen av denne hudsuturen ikke så god som med stifter eller suturer, så sårene må ikke være så dype for å oppnå et godt resultat. Generelt må dypere og større sår alltid lukkes med suturer eller stifter, ellers kan ikke tilpasning av sårkantene garanteres. Mindre, overfladiske kutt, derimot, kan lukkes raskt og smertefritt med lim eller limstrimler. En ytterligere fordel med disse tiltakene er at nei lokalbedøvelse er påkrevd, mens før suturering eller stifting, a lokalbedøvelse av såret og dets omgivelser er alltid nødvendig.
