Hva er macular dystrofi?
Makulær dystrofi er en sykdom i netthinnen, som er begrenset til området av makula (stedet for skarphet) og fører her til en degenerativ (destruktiv) prosess. Det er arvelig og påvirker hovedsakelig begge øynene og forårsaker dermed karakteristiske symmetriske, bilaterale endringer i netthinnen. Imidlertid kan macular dystrofi også påvirke bare ett øye.
Vanligvis begynner sykdommen mellom første og tredje tiår i livet, pasientene er vanligvis under tjue år gamle. Imidlertid vises sykdommen først i fylte femti i individuelle tilfeller. I løpet av degenerasjonen er det et progressivt tap av synet, synsstyrken (synsstyrken) blir mindre og mindre, men kan forbli uhindret i lang tid.
Sykdommen utvikler seg til slutt forskjellig for hver pasient. Det er forskjellige former for makulær dystrofi, hver preget av et annet sykdomsforløp, debut og prognose. De fleste av pasientene får et sakte progressivt og irreversibelt tap av sitt sentrale syn.
Hvilke former for makulær dystrofi er det?
Den hyppigste formen for macular dystrophies er Stargardts sykdom, også kalt familial juvenile macular dystrophy. I denne formen for makulær dystrofi kan endringer i pigmentlaget i øyet sees allerede i de unge leveårene. Disse endringene endres over tid til et arrdannende stadium, hvor den opprinnelige funksjonen til ernæring og fjerning av avfallsprodukter fra netthinnen er fullstendig tapt.
Stargardts sykdom arves autosomalt-dominerende, derav begrepet "familiær". "Ungdommen" refererer til det faktum at sykdommen begynner tidlig i livet, vanligvis i det første tiåret av livet. Imidlertid er det også tilfeller der sykdommen ikke begynner før senere, men dette er ganske sjelden.
I begynnelsen forverres visjonen til den berørte personen raskt og faller vanligvis til omtrent ti prosent. Etterpå stabiliseres prosessen på dette nivået, og det er fullt mulig for pasienter å fortsette å aktivt oppfatte omgivelsene, orientere seg eller til og med lese med sterk visuell og lesende hjelpemidler. Følsomheten for gjenskinn økes sterkt, slik at de berørte anbefales å bruke solbriller.
Nattsyn er derimot mulig relativt uendret. Differensiering av farger blir imidlertid vanskelig eller umulig, veldig mørke og veldig lyse farger kan ikke lenger skelnes for pasienter. Dessverre, hos en liten prosentandel av pasientene, merkes ikke denne utholdenheten av sykdommen, og Stargardts sykdom fortsetter å utvikle seg.
Den nest hyppigste formen for makulær dystrofi er vitelliform makulær dystrofi, også kalt Bests sykdom. Det er et autosomal-dominerende arvelig sykdomsmønster som vanligvis blir merkbar i det andre tiåret av livet. Det begynner å danne en gulaktig rund bule ved bak i øyet i netthinnen, nærmere bestemt i makulaområdet.
Dette er også der begrepet "vitelliform" kommer fra, som betyr "eggeplomme-lignende" på latin. Denne relativt skarpt definerte høyden svekker ikke sentralsynet til den berørte personen i de tidlige stadiene. Bare etter hvert som sykdommen utvikler seg, øker omfanget av endringene og alvorlighetsgraden av synshemming.
Den gule bulen, som til slutt også er et pigmentavleir, øker i størrelse og pigmentstoffene den inneholder omdannes. Som et resultat kan lys ikke lenger nå netthinnen, og pasienten kan ikke lenger oppfatte sitt sentrale synsfelt (dvs. det berørte området av makulaen) i dette øyet. Periferien, dvs. de delene av netthinnen som ikke er sentralt plassert, forblir upåvirket av den patologiske prosessen, og dermed er synet i kanten av synsfeltet fremdeles mulig.
I noen tilfeller er det også en ny formasjon av fartøy i årehinnen av øyet. Bests sykdom kan påvirke et enkelt øye, men kan også forekomme på begge sider. I Bests sykdom begynner sykdommen vanligvis tidlig barndom, vanligvis i det første tiåret av livet.
Forløpet og progresjonen varierer imidlertid sterkt fra individ til individ og er vanskelig å forutsi. I Bests sykdom påvirkes også sentralsynet i makulaområdet, mens periferien til netthinnen ikke mister sin funksjon enda senere. Som med Stargardts sykdom øker pasientens følsomhet for gjenskinn og farger blir stadig vanskeligere å gjenkjenne og skille. Et enkelt øye eller begge deler kan bli påvirket.
I Stargardts sykdom begynner sykdommen vanligvis relativt plutselig for de som er rammet med et akutt tap av synsstyrke (synsstyrke). Dette tapet av synsstyrke øker over tid, selv om tapets hastighet og omfang kan variere sterkt fra pasient til pasient. Tap av synsstyrke kan være betydelig om noen få uker, eller prosessen kan ta flere år.
Som regel kan det sies at jo senere sykdommen setter inn, jo langsommere er progresjonen. Tap av synsfelt er begrenset til sentralt syn, siden bare makulaen er berørt. De perifere områdene forblir uendret i løpet av denne tiden.
Etter den første nedgangen i sentralt syn, stabiliserer den seg på et lavt nivå på vanligvis rundt ti prosent. Begge former for makulær dystrofi må diagnostiseres av en erfaren øyelege. I tillegg er det ekstremt viktig å legge til rette for en slektstreetanalyse, siden begge tilfeller er arvelige sykdommer.
Under den oftalmologiske undersøkelsen først synsstyrken er bestemt, dvs. synsstyrken av øyet. En visuell feltmåling (perimetri) er også nyttig for å muliggjøre den nøyaktige lokaliseringen av de mislykkede retinalområdene. Andre bildebehandlingsteknikker som optisk koherensstomografi (OCT), autofluorescens og / eller fluorescein angiografi er også viktig for å vurdere forløpet av makulær dystrofi.
Ved Bests sykdom den runde buen i pigmentet epitel, som er fylt av et tett materiale (pigmentet), kan gjenkjennes godt i begynnelsen av optisk koherensstomografi. I løpet av sykdommen brytes dette pigmentet i økende grad ned og omdannes. På det sene stadiet av Bests sykdom, forekommer atrofi, dvs. atrofi av vev i makulaområdet.
Med Stargardts sykdom avslører undersøkelsen av okulær fundus en økende ødeleggelse og en spaltning av pigmentet epitel i området rundt makulaen. Dette typiske undersøkelsesfunnet kalles også "bull's eye" på grunn av utseendet. Det er mange små gulaktig avleiringer og flekker, som kan fordeles opp til kanten av netthinnen.
Imidlertid synsnerven i seg selv forblir upåvirket. I senere stadier av Stargardts sykdom er det atrofi av pigmentet epitel i de sentrale til midterste områdene av netthinnen. Også her dannelsen av nytt fartøy er mulig.
I tillegg må en elektrofysiologisk undersøkelse av øynene utføres. Denne består av flere individuelle undersøkelser, som hver gir et resultatkarakteristikk for macular dystrofi. Fordi spesielt i de tidlige stadiene av makulær dystrofi er funnene fra den elektrofysiologiske undersøkelsen ikke veldig uttalte og derfor ikke 100% klare, bør en molekylær genetisk analyse utføres i tillegg.
Dette kan da spesielt se på de berørte genseksjonene (i Bests sykdom VMD2-genet, i Stargardts sykdom ABCA4-genet) og bestemme mulige mutasjoner her.
- Visuell feltundersøkelse
- Undersøkelse av synsstyrke (synsstyrke)
Siden makuladystrofi er en medfødt sykdom, har det ennå ikke vært mulig å utvikle en kausal terapi. Det anbefales ikke å ta høydose vitamin A-preparater, da det er bevis for at disse kan bidra til en forverring av stoffskiftet i øyet og dermed akselerere endringene i makulaen.
De berørte rådes til å lage såkalte kantfilterlinser. Disse filtrerer ut det blå lyset og kan dermed beskytte mot for mye lys som kommer inn i øyet og reduserer gjenskinn. I sjeldne tilfeller av Bests sykdom kan det vurderes å behandle mulig dannelse av nytt blod fartøy i årehinnen med passende anti-VEGF-injeksjoner.
Det er en rekke studier og kasusrapporter i litteraturen, spesielt fra yngre pasienter, der dannelsen av nye blod fartøyene har blitt redusert med denne terapien. Dessverre kan ikke selv denne tilnærmingen endre ødeleggelsen av selve makulaen. Den nåværende forskningen prøver å utvikle en stamcelleterapi som det kan være mulig å behandle årsaken til makuladystrofi. Deltakelse i selvhjelpsgrupper blir ofte beskrevet som veldig nyttig for pasientene.
Disse gruppene muliggjør utveksling mellom pasienter og deres pårørende og gir dermed god psykologisk støtte. Det er også forskjellige hjelpemidler som kan gjøre hverdagen enklere for pasienter og gjøre dem i stand til å opprettholde sin uavhengighet så langt som mulig. Årsakene til makulær dystrofi kunne ennå ikke undersøkes fullstendig i henhold til gjeldende kunnskap.
En av de vanligste formene for makulær dystrofi, Bests sykdom, er en autosomal dominerende arvelig sykdom. Dette betyr at årsaken ligger på et gen, og det er derfor tilstrekkelig hvis en av de to foreldrene har sykdommen for å ha arvet den til pasienten. Endringene gjelder spesielt VMD2-gensegmentet, som igjen er ansvarlig for produksjonen av proteinet Bestrophin 1.
Dette proteinet er mest sannsynlig ansvarlig for å regulere ledningsevnen til retinalpigmentepitelet. Dette pigmentepitelet er ansvarlig for næring av nervecellene og samtidig for resirkulering av nedbrytningsproduktene i øyet. Hvis mutasjoner i VMD2-genet fører til en funksjonsnedsettelse av pigmentepitelet, er den regulerte prosessen med dannelse og nedbrytning i øyet og spesielt ved netthinnen ikke lenger garantert, og synet blir stadig svekket eller til og med helt tapt.
Den hyppigste formen for makulær dystrofi, Stargardts sykdom, er også forårsaket av en genmutasjon. I dette tilfellet er den autosomale recessive (begge foreldrene må videreføre en syk allel til den berørte personen) arvelig defekt på ABCA4-genet. Dette genet er relativt stort og med kompleks struktur.
Det er ansvarlig for produksjonen av forskjellige andre proteiner nødvendig for transport av visse produkter. Avhengig av hvor nøyaktig ABCA4-genet mutasjonen er lokalisert, kan Stargardts sykdom utvikle seg i varierende grad. Imidlertid er det også en veldig sjelden autosomal dominerende form for Stargardts sykdom.
I denne formen produseres for mye av det brungule nedbrytingsproduktet lipofuscin over tid og akkumuleres i øyet. Sannsynligvis er en forstyrret transport årsaken til makulær dystrofi. Prognosen for makulær dystrofi avhenger av sykdomsformen.
I tilfelle Stargardts sykdom etter den første plutselige og sterke forverringen av synet, stagnerer prosessen vanligvis, og synet stabiliserer seg på et lavt nivå på omtrent ti prosent. Dermed er makulær dystrofi en genetisk sykdom. Det er derfor i prinsippet allerede til stede ved fødselen, selv om det først blir merkbart senere i livet for den berørte personen.
Dessverre er medisinsk forskning ennå ikke i stand til å tilby effektive genterapier som har få bivirkninger og er medisinsk forsvarlige, slik at makulær dystrofi fremdeles er en uhelbredelig sykdom. Bare de medfølgende symptomene kan forsøkes gjort mer tålelige med hjelpemidler slik som solbriller eller kantfilterlinser.
