Oppenheim-refleksen, eller Oppenheim-tegnet, er en naturlig refleks hos babyer og en patologisk refleks hos voksne. Nevrologi forbinder denne refleksbevegelsen med tegn på pyramidekanalen, sett når sentrale motoriske nevroner blir skadet. Sykdommer som multippel sklerose (MS) eller ALS kan forårsake slik skade.
Hva er Oppenheim-refleksen?
Oppenheim-refleksen er en fotrefleks som kan utløses ved å pusse den fremre kanten av leggen. Nevrologer forstår Oppenheim-refleksen som en patologisk refleks, slik som den kan være symptomatisk til stede i sammenheng med sentral nervesystemet forstyrrelser. Symptomet er også kjent som Oppenheim-tegnet. Refleksbevegelsen er en fotrefleks som kan utløses ved å børste skinnets forkant. Oppenheim-refleksen er en av de såkalte pyramidekanaltegnene, og refererer til skade på pyramidekanalen eller sentrale motorneuroner som er ansvarlige for å kontrollere muskelbevegelsen. De pyramideformede områdene er sentrale nervesystemet motorveier i ryggmarg som styrer frivillige bevegelser i hele kroppen. Den patologiske refleksen ble oppkalt etter den første beskriveren, Hermann Oppenheim. Den tyske nevrologen oppdaget refleksbevegelsen, som bare er patologisk i høy alder, allerede på 19-tallet.
Funksjon og oppgave
De pyramideformede traktatene i mennesket ryggmarg er kontrollsenteret for frivillig motoraktivitet. De er koblet til alfamotoriske nerveceller i skjelettmuskelfibre og er blant de nedadgående eller efferente banene til nervesystemet. Informasjon blir ført vekk fra sentralnervesystemet via utstrakte veier. Når det gjelder pyramidekanalene, er målet for denne ledningen skjelettmuskulaturen. Slik får musklene bevegelseskommandoer. Sentralnervesystemet i ryggmarg kontroller refleks spesielt. En stor del av disse refleks er beskyttelsesrefleksene, som primært er ment å forhindre skader. Slik refleks trigges hver av en såkalt trigger. Som regel er denne utløseren en spesifikk oppfatning. Hvis bryterpunktet for refleksbevegelsene ikke var plassert i ryggmargen, men i motorbarken i hjerne, da ville ikke bevegelsesinformasjonen nå musklene raskt nok. Refleksene ville dermed ikke lenger være i stand til å beskytte personen. Derfor må spesielt beskyttelsesreflekser kobles langs kortest mulig vei for å oppfylle deres formål. For eksempel, hvis en ball eller annen gjenstand flyr mot menneskets ansikt, er den tilsvarende refleksbevegelsen et forsvar mot gjenstanden ved armene. Hvis denne bevegelsen ble kontrollert av hjerne, ville personen ikke løfte armene før gjenstanden for lengst hadde nådd ham, og beskyttelsesrefleksen ville dermed ikke lenger tjene noe formål. Reflekskontrollen via de pyramideformede stiene har således evolusjonære praktiske grunner. I motsetning til dette styres ikke muskelbevegelsene i organene av de pyramideformede stiene. De er koblet sammen i det enteriske og vegetativt nervesystem. Noen reflekser i menneskekroppen er begrenset til barndom. Disse inkluderer for eksempel sugerefleksen. Denne refleksbevegelsen skjer så snart leppene til et spedbarn blir berørt. Oppenheim-refleksen er også fysiologisk hos spedbarn. Når fremkanten av babyens skinn er børstet godt med fingrene, beveger stortåen seg tonisk oppover som en del av refleksen. Resten av tærne spres vanligvis fra hverandre. Når denne reaksjonen observeres hos en voksen, snakker vi ikke lenger om en fysiologisk refleks, men en patologisk. Dermed er ikke Oppenheim-refleksen til stede hos friske voksne.
Sykdommer og klager
Oppenheim-refleksen er et symptom. Refleksbevegelse forekommer ofte sammen med andre patologiske reflekser. Babinski-refleksen, Gordon-refleksen og Chaddock-refleksen, så vel som Strümpell-skiltene, tilhører den såkalte Babinski-gruppen assosiert med begrepet pyramideformede tegn, det samme gjør Oppenheim-tegnet. Denne gruppen av symptomer er en indikasjon for nevrologen på skade på de sentrale motorneuronene. Refleksundersøkelse er en standard prosedyre innen nevrologi. Mange
nevrologiske sykdommer kan assosieres med patologiske reflekser fra Babinski-gruppen og dermed skade på sentrale motoneuroner. En av de mest kjente sykdommene i denne sammenhengen er multippel sklerose. I denne sentralnervesystemet autoimmun sykdom, pasientens egen immunsystem angriper feilaktig kroppens eget nervevev i sentralnervesystemet og forårsaker en immunologisk inflammatorisk reaksjon. Som en del av betennelse, det isolerende myelin skjede i sentralnervesvevet brytes ned. Dermed blir ledningsevnen til nervevevet redusert eller tapt. I verste fall oppstår permanent skade i hjerne og ryggmargen. I tilknytning til multippel sklerose, er pyramidekanalens tegn og dermed også Oppenheim-refleksen primært relevant for prognosen. Hvis pyramideformede veiskilt allerede er tilstede på et tidlig stadium av sykdommen, snakker legen om et ganske ugunstig forløp. Andre sykdommer kan også skade de sentrale motorneuronene og dermed utløse tegn på pyramidekanalen. Et eksempel er den degenerative sykdommen ALS. I denne sykdommen i motorisk nervesystem blir nervecellene som er ansvarlige for muskelbevegelser, nedbrutt bit for bit. Både motorneuronene i hjernen og de i ryggmargens fremre horn påvirkes av degenerative fenomener. Degenerasjonen kan ikke stoppes. I beste fall kan degenerasjonen bli forsinket. Hvis den første motoneuron påvirkes, oppstår progressiv muskelsvakhet opp til lammelse. Hvis det andre motoneuronet derimot påvirkes, manifesterer dette seg vanligvis som spastisitet.
