Definisjon
Det menneskelige øye har to typer fotoreseptorer som gjør det mulig for oss å se. På den ene siden er det stangreseptorene og på den andre siden kjeglereseptorene, som er delt inn igjen: blå, grønne og røde reseptorer. Disse fotoreseptorene representerer et lag av netthinnen og sender et signal til cellene som er koblet til dem hvis de oppdager lys. Kjeglene brukes til fotopisk syn (fargesyn og dagsvisjon) og stengene for skotsk syn (persepsjon i mørke).
Structure
Den menneskelige netthinnen, også kalt netthinnen, er 200 μm tykk og består av forskjellige cellelag. På utsiden er pigmentepitelcellene, som er veldig viktige for metabolismen av netthinnen, da de absorberer og bryter ned døde fotoreseptorer og også utskiller cellekomponenter som produseres under den visuelle prosessen. Lenger innover følger nå de faktiske fotoreseptorene, som er skilt i stenger og kjegler.
Felles for begge er at de har et ytre element som peker i retning av pigmentet epitel og har også kontakt med det. Dette følges av et tynt cilium, som forbinder de ytre og indre elementene. I stengene er det ytre elementet en stabel med membranskiver, som ligner på en myntstabel.
I kjeglene består derimot det ytre elementet av membranfoldinger, slik at det ytre elementet i lengdesnitt ser ut som en slags hår kam, med tennene som representerer de enkelte folder. De cellemembran av det ytre elementet inneholder det visuelle fargestoffet til fotoreseptorene. Fargene på kjeglene kalles rodopsin og består av et glykoprotein opsin og 11-cis-retinal, en modifikasjon av vitamin A1.
De visuelle fargestoffene på kjeglene skiller seg fra rodopsin og fra hverandre ved forskjellige former for opsin, men har også netthinnen. Den visuelle prosessen forbruker det visuelle fargestoffet i membranskivene og membranbrettene og må regenereres. Membranskivene og brettene regenereres stadig.
I prosessen migrerer de fra den indre falanks til den ytre falanks og blir til slutt frigjort, absorbert og nedbrutt av pigmentet epitel. En funksjonsfeil i pigmentet epitel forårsaker avsetning av celleavfall og visuelt fargestoff, slik det er tilfelle retinitis pigmentosa, for eksempel. Den indre lenken er den faktiske cellekroppen til fotoreseptorene og inneholder cellekjernen og celleorganellene.
Det er her viktige prosesser finner sted, slik som avlesning av DNA, produksjon av proteiner eller celle messenger stoffer; når det gjelder fotoreseptorene, er glutamat messengerstoffet. Den indre lenken går tynt ut og har en såkalt reseptorfot i enden, gjennom hvilken cellen er koblet til såkalte bipolare celler (transmitterende celler). I reseptorfoten lagres senderbobler med messenger-stoffet glutamat.
Glutamat brukes til signaloverføring til de bipolare cellene. Et spesielt trekk ved fotoreseptorene er at transmitterstoffet frigjøres permanent i mørket, mens frigjøringen avtar med lysinnfall. Det er derfor ikke som med andre perseptuelle celler at en stimulus fører til økt senderutgivelse.
Det er bipolare celler av stang og kjegle, som igjen er koblet til ganglion celler, som utgjør ganglioncellelaget og hvis celleforlengelser til slutt danner synsnerven. Det er også en kompleks horisontal sammenkobling av retinalceller, som realiseres av horisontale celler og amakrinceller. Netthinnen stabiliseres av såkalte Müller-celler, glialcellene i netthinnen, som spenner over hele netthinnen og fungerer som et stillas.
Alle artiklene i denne serien:
