Behandlingen av cervical ryggradssyndrom er vanligvis relativt vanskelig, spesielt i tilfelle a kronisk sykdom mønster. Så forskjellige som årsakene og progresjonen av sykdommen er, så forskjellige er terapiene som er utformet for å gjøre det mulig for pasienter å lede en smerte-fri hverdag. Spesielt i det kroniske løpet av cervical ryggradssyndrom kan behandling være veldig vanskelig og ofte fører bare en kombinasjon av forskjellige former for terapi til suksess.
I akutte eller subakutte tilfeller starter terapi vanligvis med smertestillende. For dette formål, preparater fra gruppen av ikke-steroide antireumatiske legemidler (NSAIDs) som ibuprofen or diklofenak er spesielt egnet. Imidlertid, hvis smerte er spesielt dårlig, noen ganger faller man også tilbake på sentralt effektiv smertestillende (smertestillende midler), for eksempel de fra gruppen morfiner, hvor man må være forsiktig når man tar dem for ikke å utløse noen avhengighet.
Tilidine eller Tramadol (Tramundin®) brukes ofte her. Imidlertid alle smertestillende bør bare tas over lengre tid i samråd med behandlende lege eller familielege, da de forårsaker bivirkninger som f.eks halsbrann eller skade på Indre organer, som da må forhindres (f.eks. ved å ta tabletter for å beskytte mage fra acidose). Spesielt i tilfeller av alvorlig muskelspenning, muskelavslappende administreres i tillegg til smertestillende medisiner, som løsner musklene og også kan lindre smerte.
Disse inkluderer Sirdalud®, diazepam, tolpiseron og flupirtin. Det er også mulighet for å ta antidepressiva, som har en viss smertestillende effekt og dermed kan redusere bruken av klassiske smertestillende midler. I tillegg til medikamentell behandling er fysioterapi også av stor betydning for cervical ryggradssyndrom.
Fysioterapi og manuell terapi er viktige komponenter i behandlingen av cervical ryggradssyndrom. Felles mål for begge behandlingstiltakene er en permanent lindring av smerter forårsaket av livmorhalsen syndrom, ved å senke muskeltonen i spente muskler, samt en stabilisering av livmorhalsen gjennom målrettet muskelbygging. Frem til 1994 ble fysioterapi kalt fysioterapi.
Det inkluderer konservativ behandling av kroppen ved hjelp av såkalte midler, som brukes eksternt. Begrepet middel dekker i utgangspunktet forskjellige stoffer, materialer og prosedyrer som har en Helse-fremmende effekt. Midlene som brukes i fysioterapi er hovedsakelig varme, kulde og trykk.
Fysioterapi brukes oftest til behandling av ortopediske sykdommer. Her er behandlingen av ryggsmerter, så vel som behandling av cervicale ryggradsplager, er på første plass. Ved behandling av cervical ryggradssyndrom skilles det mellom kortsiktige og langsiktige mål.
Kortsiktige mål inkluderer primært smertelindring, regulering av muskelspenning i hals, skulder- og ryggområder, og en økning i hode mobilitet. Langsiktige mål inkluderer spesielt helbredelse av sykdommen, samt bevaring av den berørte persons arbeidsevne. Disse målene oppnås ved hjelp av ulike metoder.
Aktive metoder, der den berørte personen må samarbeide, skiller seg fra passive metoder. Aktive metoder inkluderer for eksempel bevegelseterapi (tilbake på skolen) og respiratorisk terapi. Passive metoder inkluderer massasje, termoterapi (påføring av kulde og varme), hydroterapi (påføring av vann) og lysbehandling (påføring av kortbølget lys).
Fysioterapi er foreskrevet av en lege etter diagnose, og i tilfelle de som har lovpålagt Helse forsikring, finansieres vanligvis av helseforsikringsselskapene. Manuell terapi er en underdisiplin av fysioterapi. Manuell terapi omhandler anerkjennelse og behandling av lidelser eller blokkeringer i skjøter av ryggraden.
Målet er å fjerne eksisterende blokkeringer for å unngå feil bevegelsessekvenser i skjøten og den resulterende følgeskaden. Trykk påføres raskt og kraftig på skjøter i spørsmålet, og de blir "satt tilbake på plass". På denne måten lindres smerte og bevegelsesbegrensninger elimineres. Manuell terapi blir sett kritisk på i området av livmorhalsen. I verste fall, nemlig hvis behandlingen utføres feil, kan den skade blod fartøy in halsen og dermed føre til alvorlige kliniske bilder, som f.eks hjerneslag.
