Diagnose
Diagnosen av en psykose krever i utgangspunktet ingen tilsynelatende medisin, men er en ren klinisk diagnose og stilles på grunnlag av pasientens atferd og symptomer. Når diagnosen er stilt, må imidlertid ytterligere diagnostisering utføres for å begrense mulige årsaker til psykose. For å utelukke tilstedeværelsen av organisk psykose, det er først og fremst viktig å ta en nøyaktig anamnese.
Siden de berørte personene neppe er i stand til å føre en tilstrekkelig samtale selv under en psykose, er den behandlende legen ofte avhengig av utenlandsk anamnese, dvs. avhør av nære slektninger, bekjente og venner. Viktig for anamnese er spørsmålet om tidligere sykdommer, både somatiske og psykologiske. Det er også veldig viktig å finne ut om en psykotisk episode noen gang har skjedd.
Videre bør et mulig narkotikaforbruk stilles spørsmålstegn ved nøyaktig. Også spørsmålet om regelmessig medisiner er viktig. Etter anamnese følger inntak av blod prøver.
Også her kan fysiske sykdommer avsløres, noe som kan være en mulig utløser for psykosen. I mange tilfeller er det også nyttig å ta et bilde av hode for å utelukke plasskrevende prosesser i hjerne eller for eksempel sykdommer som multippel sklerose. Hos eldre pasienter - avhengig av problematikken - kan raskere tilgjengelig datatomografi (CT) brukes, som kan brukes til å ekskludere prosesser med plassopptak relativt pålitelig.
For yngre pasienter og spesielle spørsmål er det imidlertid mer sannsynlig at magnetisk resonansbilder (MR) blir brukt. Et elektroencefalogram (EEG), dvs. en undersøkelse av hjerne bølger, kan også være nødvendig. Hvilke videre undersøkelser som er nødvendige, avhenger av de aktuelle eksamensresultatene.
Behandling Terapi
Ved en psykose er det viktig å starte behandlingen raskt. Avhengig av alvorlighetsgraden av psykosen, kan behandlingen utføres på poliklinisk eller poliklinisk basis. Ofte anbefales imidlertid pasientbehandling på grunn av alvorlighetsgraden av symptomene som får pasienten til å true seg selv.
Førstevalget for behandling av psykose er narkotika, de såkalte antipsykotika eller nevroleptika. Gruppen av disse legemidlene inkluderer mange forskjellige aktive stoffer, men nesten alle griper inn i større eller mindre grad i dopamin metabolisme i hjerne og dermed fremfor alt føre til rask inneslutning av vrangforestillinger og hallusinasjoner. I de fleste tilfeller bør antipsykotika fortsette å tas selv etter at symptomene har avtatt, da de betydelig reduserer sannsynligheten for tilbakefall av psykosen.
Hvor lenge medisinen skal tas, må avgjøres individuelt. Spesielt når det gjelder psykoser med tilbakevendende (tilbakevendende) kurs, som f.eks schizofreni, er det ofte nødvendig å ta medisinen permanent. Det skilles mellom typiske og atypiske antipsykotika.
I dag er atypiske antipsykotika som risperidon, quetiapin, clozapin, olanzapin og aripiprazol brukes i økende grad. Typiske antipsykotika som Haloperidol brukes i dag hovedsakelig i den akutte fasen. Imidlertid må det avgjøres individuelt hvilket antipsykotisk middel som skal brukes.
Psykoterapeutiske prosedyrer spiller bare en mindre rolle i den akutte fasen av psykose, men kan hjelpe i løpet av sykdommen. Pasienter som har opplevd en psykose kan også delta i psykoedukasjonsgrupper. Her blir de informert om temaet psykose og hvordan de skal håndtere det og møte likesinnede.
Når det gjelder organiske psykoser, er behandlingen av den utløsende sykdommen førsteprioritet. Zyprexa er et medikament fra gruppen antipsykotika, inneholder den aktive ingrediensen olanzapin og er en av de atypiske nevroleptika. Det brukes hovedsakelig til behandling av psykoser som oppstår i sammenheng med paranoid schizofreni.
Det brukes også til å behandle bipolare lidelser. I tillegg kan olanzapin brukes som et annet medikament i depresjon for såkalt forstørrelsesbehandling. Teorien her er at en økning i et annet medikament, i dette tilfellet olanzapin, har en ekstra humørløftende effekt. Svært vanlige og hyppige bivirkninger av olanzapin er vektøkning, tretthet, tørr munn, svimmelhet, kvalme- oppkast, forstoppelse, søvnløshet og rastløshet, økning i visse blod nivåer, ødem (vannretensjon), uvanlige bevegelser (dyskinesi), hudutslett, leddsmerter og forstyrrelser av seksuell funksjon.
Alle artiklene i denne serien:
