Evolusjon betyr utvikling. Relatert til mennesker, betyr det utviklingen fra forfedre fra dyr gjennom prehumans og tidlige mennesker til dagens mennesker. Artenes biologiske navn er Homo sapiens. Ved en "art" forstår biologi et samfunn av levende vesener som kan reprodusere seg imellom.
Hva er evolusjon?
Evolusjon betyr utvikling. I forhold til mennesker betyr det utvikling fra forfedre fra dyr gjennom prehumans og tidlige mennesker til dagens mennesker. Fylogenetisk utvikling av mennesket kan vurderes i sammenheng med utviklingen av virveldyr og pattedyr. I henhold til teorien til Charles Darwin formulert på 19-tallet, utvikles artsendring henholdsvis under påvirkning av mutasjon og seleksjon. Mutasjoner er tilfeldige endringer i genomet som kan forårsakes, for eksempel av kjemiske eller fysiske effekter. Hvis disse endringene påvirker reproduksjonscellene, dvs. egget eller sperm, blir de videreført til neste generasjon ved gjødsling. De fleste av disse mutasjonene er ikke levedyktige. Imidlertid, hvis mutasjonen ikke resulterer i en livstruende dysfunksjon hos avkommet, kan den være gunstig, skadelig eller i det hele tatt ikke ha noen innvirkning på individets overlevelsesevne. Fordelaktige mutasjoner kan for eksempel ha den effekten at bæreren av det nye trekket er bedre i stand til å hevde seg i miljøet, samt å bringe mer og mer motstandsdyktige avkom til verden i løpet av livet. Over tid, gjennom positivt utvalg, ville det nye trekket spre seg gjennom befolkningen. Dette kan også være et første trinn i endring mot en ny art.
Funksjon og oppgave
Rester av de første cellekjernede livsformene er blitt funnet i berglag fra jordens urperiode. De er over 3 milliarder år gamle. Utviklingen til stadig mer komplekse livsformer fant sted i havet. Imidlertid var det først i den kambrium-perioden for rundt 570 millioner år siden, begynnelsen på jordens urperiode, at det meste av dyrefylen som lever i dag, tilsynelatende var til stede. Disse inkluderer bløtdyr som snegler, leddyr som krabber, og cnidarians som maneter og koraller. Fossile rester av virveldyr er bare kjent fra Ordovicien for 500 millioner år siden. Snart begynte planter og dyr også å kolonisere landet. I Devonian, for rundt 400 millioner år siden, var amfibier de første virveldyrene som koloniserte landet. Fra middelalderen, dinosaurenes alder, kjenner vi allerede de første fossilene til små pattedyr. Disse hadde sannsynligvis fordelen over de skiftende varme øglene at de kunne regulere og opprettholde kroppstemperaturen uavhengig. Dermed kunne de bevege seg svakt selv ved lave temperaturer. Dette var en viktig overlevelse og tilpasningsfordel. Selv i dag finnes store øgler og amfibier bare i varme klima, mens pattedyr har klart å spre seg så langt som arktiske områder. Likeledes representerer reproduksjonsmodus for pattedyr en avgjørende evolusjonær fordel, fordi embryo kan utvikles beskyttet i mors kropp og avkommet blir tatt vare på i begynnelsen. Funn av prosimere er allerede kjent fra krittperioden for rundt 140 millioner år siden. Etter at dinosaurene var utryddet på slutten av krittperioden, kunne fugler og pattedyr utvikle seg videre. De var i stand til å kolonisere nesten alle habitater i tertiærperioden for rundt 65 millioner år siden. Hvilken utviklingslinje som førte direkte til dagens mennesker, kan bare trekkes ut ved å sammenligne fossile funn. Med nye funn må eldre ideer derfor ofte gjennomgås og revideres. Det antas at Proconsul eller Propliopithecus, som var omtrent på størrelse med en bavian og levde for 20 til 30 millioner år siden, var en forfader til dagens primater, som biologisk inkluderer mennesker. Litt mer småtrinn som anses som en veldig langsom utvikling fra generasjon til generasjon finner sted. Dermed er alle levende vesener permanent utsatt for innflytelsen fra miljøet, hvis forhold skriver seg nesten umerkelig i kroppene. Feltene til epigenetikk og akselerasjon vitner om dette.
Sykdommer og plager
Utviklingen til mennesker og slekten Homo kan også ha resultert i utviklingslinjer som ble utryddet. Delvis antas dette å ha skjedd hos neandertalerne (Homo neandertalensis). Noen forskere antar imidlertid også at dette blandet seg med Homo sapiens og smeltet sammen med befolkningen. Som typiske menneskelige egenskaper kaller vi oppreist vandring, språk, verktøybruk og utvikling av kognitive evner, som fulgte med utviklingen av hjerne. Imidlertid kan slike evner også i noen grad bli funnet hos dyr, som for eksempel vist med forbløffende vitenskapelige resultater der dyreevnen til dyr har blitt intensivt trent. En av utløserne for menneskelig utvikling kan ha vært utbredelsen av stepper for 7.5 millioner år siden. Det favoriserte oppreist gangart, som ga bedre oversikt. Samtidig frigjorde dette hendene for bruk og produksjon av verktøy. Hånden har siden utviklet seg til et spesialisert gripeverktøy som kan brukes til å tilberede og behandle mat bedre. Dermed var en sterk kjeve ikke lenger så viktig og hjerne skull kunne oppta større plass. Vekslingen mellom istider og varme perioder for rundt 2 millioner år siden i begynnelsen av kvartærperioden stilte krav til tilpasningsevnen til levende vesener, som mennesket var særlig godt i stand til å takle. Han var i stand til å beskytte seg selv med passende klær og boliger og videreformidle sin erfaring som en viktig kunnskapsforretning innen den sosiale gruppen. De mange fordelene ved menneskelig evolusjon, som i dag gjør oss i stand til å forme miljøet vårt aktivt, medførte imidlertid også vanskelige endringer. En av dem er utvidelsen av skull, som førte til at mennesker er født i smerte. Dermed har den maksimale størrelsen for fødsel med naturlige midler lenge blitt nådd.
