Hvilken lege bør barn eller voksne med mistanke om ADHS gå til?
Det første kontaktpunktet er barnelege for barn og familielegen for voksne. Med nok erfaring kan begge stille diagnosen og sette i gang behandlingen. I tvilstilfeller er de imidlertid avhengige av psykologen eller psykiater og andre spesialister, som ADHD er en veldig kompleks sykdom med et bredt spekter av symptomer. Ikke bare diagnosen, men også terapien er veldig mangfoldig og krever samarbeid fra forskjellige spesialister. Tidlig involvering av de ulike fagområdene anbefales derfor.
Frekvens av forekomst
På grunn av de forskjellige eksterne, noen ganger mye mer ubehagelige manifestasjoner av ADHDblir det vanligvis diagnostisert oftere og som regel raskere. I følge nåværende studier er hyppigheten av ADHD antas å være mellom 3 og 10% av befolkningen, med 3 - 6% av befolkningen i alderen 6 til 18 år (3 - 4% barn i grunnskolealderen, ca. 2% ungdommer).
Forholdet mellom ADHD og ADHD er estimert til ca. 1/3 til 2/3, slik at en ADHD-frekvens på 2 til ca 7% kan antas. Studier har også vist at gutter er rammet av AD (H) D omtrent 7 ganger oftere enn jenter. Selv hos voksne skal AD (H) S ikke diskonteres.
Det antas at omtrent 1% av den voksne befolkningen lider av AD (H) S, selv om studiene og undersøkelsene viser landsspesifikke forskjeller. Det er imidlertid ikke mulig å fastslå hvorfor det er landsspesifikke forskjeller, siden ikke bare faktiske forskjeller, men også den forskjellige tilstanden i vitenskapelig forskning spiller en rolle. Tvillingstudier kan bekrefte at en genetisk komponent av AD (H) S ikke kan diskuteres bort, og at identiske tvillinger vanligvis påvirkes sammen av den tilsvarende symptomatologien.
Historisk syn på ADHS
Historisk kjent er historien til den fidgeting philipp, som først ble utgitt i 1846 av Heinrich Hoffmann, en lege fra Frankfurt. Det sies ofte at Hoffman selv led av fidgeting-syndromet eller i det minste ønsket å rette oppmerksomheten mot det. Dette kan være sant, men det bør også huskes at han kanskje bare ønsket å oppnå en underholdningsfaktor med boken sin.
Dette kan bekreftes av det faktum at Hoffman ennå ikke var nevrolog da han skrev boken sin. Mens det i barneboken fremdeles ble smilte til, begynte jakten på årsakene de neste årene. I likhet med historien til dysleksi, det er forskjellige retninger som ble tatt, forskjellige meninger og synspunkter.
Paralleller til historien til dysleksi bli tydelig: mulige årsaker aksepteres, tilbakekalles, postuleres på nytt. På 30-tallet ble det ganske tilfeldig funnet ut at spesielle medikamenter bedøver hyperaktive barn. Wilhelm Griesinger, en Berlin psykiater, forklarte i 1845 at hyperaktive barn ikke kan behandle de ytre stimuli i hjerne hensiktsmessig og derfor må problemer / avvik fra normen være tilstede i hjerneområdet.
Siden det allerede var kontroversiell diskusjon, utviklet det seg motoppfatninger raskt. Dermed prøvde man å relativisere Griesingers uttalelser og tilskrev problemene en forhastet utvikling (“hypermetarmorfose”). Tidlig på 20-tallet fikk utdanning et stort ansvar.
Det oppstod grupper som klassifiserte overaktive barn som vanskelige å utdanne. På 60-tallet ble en hjerne lidelse ble antatt å være årsaken til ADHD og behandlet deretter. Allerede i 1870 var ikke arv ekskludert, men økende sosialt press ble også påpekt.
De stadig viktigere dyder som punktlighet, orden, lydighet, ... kunne ikke oppfylles av alle barn på samme måte. Senere ble den multikausale tilnærmingen (= forårsaket av mange faktorer) mer og mer populær: Ulike faktorer ble ansett som årsaken til dens utvikling: minimal hjernedysfunksjon (MCD, en form for hjerne skade), arvelighet (genetisk overføring), konsekvenser som følge av det endrede samfunnet. Siden 90-tallet har den nevrobiologiske forklarende tilnærmingen, som er beskrevet nedenfor, dukket opp som en annen mulig årsak.
Det kan imidlertid også antas at flere faktorer spiller en rolle i manifestasjonen. Først og fremst endret barndom, men også den endrede familiesituasjonen. De vitenskapelige forsøkene på å forklare dette ble gjort innen alle felt av medisin, psykologi, men også pedagogikk.
Kanskje det bør huskes at det ikke kan være noe som heter den klassiske ideelle løsningen som er gyldig for alle. Problemene er veldig individuelle og krever derfor individuell behandling for ADHD. Inntil i dag er to motstridende og ekstreme posisjoner opprettholdt i prinsippet. Dette er på den ene siden de som mener at AD (H) S i utgangspunktet bør behandles med medisiner, og på den andre siden de som mener at et mål bare kan oppnås gjennom terapi og endrede pedagogiske tiltak, og at medisiner bør unngås. De fleste former for terapi i dag finnes mellom disse to synspunktene.
Alle artiklene i denne serien:
