AntiarytmikaAntiarytmika er en gruppe medikamenter som brukes til å behandle hjertearytmier. Det skilles mellom et hjerteslag som er for sakte og et som er for raskt. Et hjerteslag som er for sakte er når hjerte slår mindre enn 60 slag per minutt i hvile (bradykardisk arytmi).
Dersom hjerte slår raskere enn 100 ganger per minutt i hvile, dette kalles takykardisk arytmi. En uregelmessig juling hjerte er også å skille. De hjertefrekvens kan være for sakte, for fort eller normalt.
Det er også viktig å vite om lidelsen er lokalisert i atrial (supraventrikulær) eller ventrikulær region og om overgangen fra atrium til ventrikkel er forstyrret (f.eks. AV-blokkering). Hjertevirkningen er en elektromekanisk hendelse der strømmen av ionene natrium, kalsium og kalium, samt samspillet mellom myokardceller og celler som danner det elektriske signalet (bihuleknute) og send den (AV-nodeosv.) er viktige.
Det skal bemerkes at antiarytmiske legemidler (medikamenter mot hjertearytmier) i sin tur er i stand til å utløse hjertearytmier selv; de er proarytmogene. Ved akuttbehandling av hjerterytmeforstyrrelser er to grupper av medikamenter tilgjengelige som virker på den autonome nervesystemet. Dette nervesystemet består av en sympatisk del (sympathicus), som blant en rekke andre oppgaver har som oppgave å øke hjertefrekvens, og en parasympatisk del (parasympathicus), som bremser hjertefrekvensen.
Hvis hjerterytmen er for sakte, kan den parasympatiske komponenten reduseres (parasympatiske midler) eller den sympatiske komponenten kan fremmes (sympatiomimetika). Parasympatholytika inkluderer for eksempel stoffene atropin eller ipratropium. Eksempler på sympatomimetika er adrenalin eller orciprenalin.
Som langtidsterapi, a pacemaker er det foretrukne stoffet. I følge Vaughan-Williams er denne gruppen av antiarytmika delt inn i klassene I – IV. Denne klassen av antiarytmika (legemidler mot hjertearytmi) er stoffer som blokkerer natrium kanaler (natriumkanalblokkere) på cellemembran av hjertecellene.
Banen over membranen gjennom kanalen inn i cellen blokkeres deretter for natrium ion. Stoffene blokkerer bare banen når kanalen er åpen eller bare inaktiv (bruksavhengighet). De cellemembran er stabilisert.
Evnen til å utløse elektriske signaler reduseres og hjerterytmen reduseres. På grunn av blokaden forlenges også restitusjonstiden for disse natriumkanalene. Følgelig reduseres sannsynligheten for en tidlig og derfor uregelmessig hjerterytme.
Klasse – I – antiarytmika er delt inn i tre underklasser i henhold til restitusjonstiden til natriumkanalen: Av klasse – I – antiarytmika, stoffene Ajmalin (klasse IA), Lidokain (Klasse IB) og Propafenon (Klasse IC) er de mest brukte. De brukes hovedsakelig til hjertearytmi påvirker ventriklene (ventrikulært takykardi). Kontraindikasjoner er hjertesvikt, de første tre månedene etter en hjerteinfarkt og AV-blokkering (en form for hjertearytmi der overføringen av eksitasjon fra atrium til ventrikkel er forstyrret).
- L-Klasse – IA – Antiarytmika av kinidintype: De blokkerer den raske tilstrømningen av natrium og er mer et andrevalg på grunn av bivirkningene og interaksjonene.
- L-klasse – IB – Lidokain-type antiarytmika: De er sterkt bruksavhengige og blokkerer natriumkanalen i en inaktiv tilstand bare ved høye hjertefrekvenser. Med langsommere hjerteslag diffunderer stoffet ut av kanalen og blir ineffektivt.
- L-Klasse – IC – Antiarytmika: De blokkerer sakte, gir lang restitusjonstid for natriumkanalene og er ikke bruksavhengige.
Alle artiklene i denne serien:
