Pediatrisk audiologi tar for seg barndom hørsel, stemme, svelging og taleforstyrrelser, samt forstyrrelser i taleutviklingen. Sammen med foniatri danner pediatrisk audiologi en uavhengig spesialitet som ble administrert som en subspesialitet av otolaryngology (ENT) frem til 1993. Pediatrisk audiologi, som foniatri, har en sterk tverrfaglig karakter fordi problemene som oppstår ofte ikke er av rent organisk opprinnelse, men pediatrisk audiologi gir uavhengig diagnoser og terapier på tvers av fagområder.
Hva er pediatrisk audiologi?
Pediatrisk audiologi tar for seg barndom hørsel, stemme, svelging og taleforstyrrelser samt forstyrrelser i taleutviklingen. Sentrale temaer innen diagnostikk og terapi i pediatrisk audiologi er tale-, tale- og språkutviklingsforstyrrelser hos barn, samt hørsels- og persepsjonsforstyrrelser. Svelgeforstyrrelser hos barn faller også inn under behandling og diagnostisk spekter av pediatrisk audiologi, fordi temaene ofte er årsakssammenheng. I sine diagnostiske og terapeutiske prosedyrer forfølger pediatrisk audiologi ofte tverrfaglige, helhetlige tilnærminger utover undersøkelse og behandling av organiske abnormiteter. Dermed er det sammenlåsninger med de medisinske spesialitetene ØNH, kjeveortopedi, nevrologi og psykiatri og med ikke-medisinske spesialiteter som psykologi, snakketerapi, fonetikk, pediatri og mange andre. Sammen med foniatri danner pediatrisk audiologi et uavhengig spesialområde. Den opprinnelige tittelen var spesialist i foniatri og pediatrisk audiologi. Fra januar 2004 er den nye tittelen spesialist i tale, tale og Barndom Hørselsforstyrrelser. Den ekstra spesialistopplæringen varer totalt 5 år og inkluderer spesialisert videreutdanning i barneutvikling lidelser med hensyn til hørsel, stemme, tale, språk og svelging. Den tverrfaglige karakteren til denne medisinske spesialiteten ble først hentet av Hermann Gutzmann Sr. i hans habiliteringsoppgave i 1905. Spesielt pediatrisk audiologi fikk et ytterligere løft i 2009 med innføring av nyfødt hørselsscreening. Babyer som viser unormale hørselsundersøkelser henvises til pediatrisk audiologi for videre behandling.
Behandlinger og terapier
En av de viktigste bekymringene for pediatrisk audiologi er å identifisere årsaker til barns utviklingsforstyrrelser i området auditiv persepsjon og i tale- og taleutvikling for å anvende målrettede terapier i en mest helhetlig og tverrfaglig tilnærming. Fagområdet inkluderer også svelging, som er nært knyttet til tale- og taleutvikling og derfor faller innenfor diagnostisk og behandlingsspekter av pediatrisk audiologi. Siden januar 2009 har audiometrisk screening av nyfødte blitt utført som en standard prosedyre for å oppdage medfødte, dvs. først og fremst genetiske, hørselsforstyrrelser slik at de kan oppdages og behandles på et tidlig stadium. Bare metoder som tillater objektiv måling tas i betraktning for hørselsscreening. Hørselsforstyrrelser kan ha mange årsaker; det samlede spekteret av hørselsforstyrrelser spenner fra obstruksjon av det ytre auditiv kanal by ørevoks dråper eller fremmedlegemer, for å lede ledningsproblemer i mellomøret, til lydforstyrrelsesforstyrrelser. Mens lydledningsproblemer vanligvis kan spores tilbake til organisk-fysiske årsaker, er lydoppfattelsesforstyrrelser problemer med konvertering av lydbølger til elektriske nerveimpulser i sneglehinnen i det indre øret eller funksjonsnedsettelser i hørselsnerven (vestibulokokleær nerve) pga. lesjoner eller sykdommer eller problemer i hjerne med videre bearbeiding av nervøse øreimpulser. Observerte abnormiteter i taleutviklingen i barndommen kan skyldes nedsatt hørsel, men skyldes ofte andre årsaker som stemmeforstyrrelser, som også kan være organisk opprinnelse, eller tale- og språkforstyrrelser som f.eks. stammingartikulasjonsforstyrrelser (dyslalia), eller en rekke ervervede eller arvelige stemmeforstyrrelser. Et eksempel på en absolutt nødvendig tverrfaglig tilnærming med hensyn til diagnostikk og terapi er selektiv eller total mutisme, delvis eller fullstendig tap av tale etter fullført læring men ingen direkte organiske årsaker til at de ikke lenger snakker er gjenkjennelige. Funksjonell eller neurogen dysfagi eller dysfagi etter visse kirurgiske prosedyrer interagerer også ofte med tale- og taledannelse.
Diagnose og undersøkelsesmetoder
Spekteret av mulige utviklingsforstyrrelser som følge av ervervede eller arvelige organiske abnormiteter eller fra tverrfaglige problemer med prosessering av sanseinntrykk og utvikling av tale er veldig bredt og variert. Like mangfoldig er det tilsvarende spekteret av diagnostiske prosedyrer, som kan brukes som grunnlag for å utvikle effektive og målrettede terapier. I høringsundersøkelsen for nyfødte, som har blitt gitt siden januar 2009, hjernestamme audiometri og / eller prosedyrer ved bruk otoakustiske utslipp brukes overveiende. I hjerne demme fremkalte respons audiometri (BERA) -metoden, milde akustiske stimuli påføres det nyfødte øre og hjernebølger måles via noen få føre elektroder. Disse gjør det mulig å trekke konklusjoner om funksjonen til hørselsnerven og de videre prosesseringssentrene i hjerne. Undersøkelsen, som varer i omtrent 20 minutter, utføres under babyens normale søvn og forstyrrer ikke barnet. Den andre metoden - kalt TEOAE (midlertidig otoakustiske utslipp) - utnytter det faktum at det ytre hår celler i sneglehulen reagerer på lydstimuli som en forsterker med sin egen lydstimuli, som kan måles. For undersøkelsen settes en liten sonde som inneholder høyttaler og mikrofon inn i den eksterne auditiv kanal. Høyttaleren brukes til å generere såkalte klikk, og mikrofonen brukes til å måle lydbølgene som genereres av det ytre hår celler noen millisekunder senere. Begge prosedyrene er i stor grad automatiserte, men har den ulempen at oppdagede abnormiteter ikke alltid skyldes problemer i den videre behandlingen av lydstimuli eller problemer i konvertering av mekaniske lydstimuli til elektriske nerveimpulser. Positive diagnoser krever derfor nøye ytterligere avklaring ved ytterligere diagnostiske prosedyrer. En rekke objektive og subjektive audiometriske prosedyrer er tilgjengelige for å måle hørselsforstyrrelser hos barn fra ca 3 år og eldre. Hørselsproblemer kan også oppstå som bivirkninger av visse antibiotika og diuretika (vanndrivende narkotika). For svelgeforstyrrelser har fiberendoskopisk undersøkelse av svelgen (FEES), som gjør at nese- og svelgehulen kan inspiseres via en optisk fiber, blitt den aksepterte diagnostiske bildebehandlingsteknikken. I noen tilfeller må AVGIFTER suppleres med videoassistert VFS.
