Sensorisk integrasjon: Funksjon, oppgaver, rolle og sykdommer

Sensorisk integrasjon refererer til samspillet mellom forskjellige sensoriske systemer eller sensoriske kvaliteter.

Hva er sensorisk integrasjon?

Sensorisk integrasjon er en prosess som forekommer overalt i hjerne. Det inkluderer for eksempel syn, hørsel, smak, Lukten, bevegelse og kroppsoppfatning. Sensorisk integrasjon (SI) er begrepet som brukes til å beskrive både rekkefølgen av sanseinntrykk og et terapeutisk konsept utviklet av psykolog og ergoterapeut Dr. A. Jean Ayres på 1960- og 1970-tallet. Hun la merke til at det er barn som lider av et forstyrrelsesmønster, men hvor ingen skade kan påvises. Sensorisk integrasjon er en prosess som forekommer overalt i hjerne. Det inkluderer for eksempel syn, hørsel, smak, Lukten, bevegelse og kroppsoppfatning. Hvordan kroppen behandler disse stimuli varierer fra individ til individ og avhenger av kvaliteten på sensoriske systemer. Sensorisk integrasjon er altså grunnlaget for læring, snakker og handler. Informasjonen man tar inn via sensoriske systemer blir behandlet i hjerne og deretter oversatt til passende handlinger. Sensorisk integrasjon begynner i løpet av graviditet og utvikler seg veldig raskt, spesielt tidlig barndom. Dette er ekstremt viktig fordi de første årene er sensoriske systemer sammenkoblet og grunnlaget for språk, handlefrihet, sosial atferd, koordinert bevegelse og fantasi dannes.

Funksjon og oppgave

Sensorisk informasjon fra nærsansene spiller en veldig viktig rolle, spesielt de første årene av livet. Nærsansene gir hjernen informasjon om kroppen og hvilken posisjon den inntar i miljøet. Det skilles mellom:

  • Berørings- eller berøringssans (berøringssans).
  • Følelse av balansere (vestibulær sans).
  • Følelse av bevegelse og styrke (proprioceptiv sans).

Hvis et barn i de første leveårene er i stand til å behandle de forskjellige sensorimotoriske opplevelsene veldig bra, kan det utvikle et differensiert bilde angående kroppens grenser eller muligheter. Dette bildet kalles også kroppsskjema. Hvis sensorisk informasjon kan bestilles og settes sammen i hjernen, kalles denne prosessen “sensorisk integrasjon”. En god sensorisk integrasjon er nødvendig for å kunne orientere seg i miljøet. For dette formålet må all informasjon fra miljøet eller fra kroppen behandles. Denne informasjonen mottas deretter av reseptorene i sensoriske organer. Disse inkluderer:

  • De taktile kroppene til hud, som er viktige for berøring.
  • Reseptorer i skjøter og muskelspindler for informasjon om bevegelsesområdet.

Senere overfører nervebanene informasjonen til forskjellige hjernesentre, hvorav de fleste behandles ubevisst og automatisk. Viktige prosesser finner allerede sted i hjernestammen, den laveste hjerneseksjonen. Her behandles for eksempel likevektsstimuli slik at tilpasning til endringer i posisjon er mulig automatisk. Bevisstløs behandling er viktig fordi vi trenger oppmerksomheten vår for høyere ytelse.

Sykdommer og lidelser

Hvis interaksjonen mellom sensoriske modaliteter blir forstyrret, oppstår sensoriske integrasjonsforstyrrelser. Sensorisk integrasjonsforstyrrelse refererer til en mild nevrologisk dysfunksjon der sensorisk informasjon ikke kan behandles tilstrekkelig. Som et resultat kan ikke personen tilpasse sin oppførsel til kravene og reagerer mindre målrettet og fornuftig. Manifestasjonene er veldig forskjellige. For eksempel kan muskelens grunnleggende spenning være hypotonisk, dvs. for lav, slik at de berørte må gjøre en bevisst innsats for å opprettholde holdningsstabilitet. Imidlertid er ikke nødvendig oppmerksomhet lenger tilgjengelig for andre aktiviteter. Barn som lider av dette virker veldig slappe og er rastløse. Andre barn kan derimot ikke planlegge bevegelsene sine målrettet og er derfor ekstremt klønete. En annen lidelse manifesterer seg i vestibulær overfølsomhet, også kjent som modulasjonsforstyrrelse. I dette tilfellet klarer ikke barnet å hemme eller filtrere stimuli. Hvis barnet er taktilt defensivt, unngår han eller hun uventede berøringer av mennesker eller materialer som har en diffus stimuluskvalitet. Barn reagerer defensivt og aggressivt på slike berøringer. Derfor unngås situasjoner som t-baneturer eller ventelinjer, som også kan forårsake sosial angst. Vestibulær forsvarsevne er en ekstrem form for høydeskrekk utløst av aktiviteter som å sykle eller svinge. Barn som lider av sensorisk integrasjonsforstyrrelse viser ofte følgende symptomer:

I spedbarn:

  • Forsvarsevne eller irritert oppførsel å ta på.
  • Forsvar eller irritert oppførsel mot endringer i situasjonen
  • Rastløshet og gråtepisoder og veldig lave aktivitetsnivåer
  • Svelging og suging av problemer
  • Forstyrrelser i søvn-våknerytmen

I barneår eller skolealder:

  • Lydfølsomhet
  • Mangel på kropp eller selvtillit
  • “Klønete” barn
  • Forsinket motorisk utvikling
  • Forsinket språklig utvikling
  • Stress og atferdsproblemer
  • Hypo- eller hyperaktivitet
  • Lærings- eller delvis ytelsesforstyrrelser

Sensoriske integrasjonsforstyrrelser er resultatet av et bredt spekter av prosesser. For eksempel kan de oppstå på grunn av mangel på utviklingsstimuli. Flytting og aktiv lek er derfor f.eks ekstremt viktig for utvikling. Barn har ellers få muligheter for sanseopplevelser og opplever lite fysisk kontakt. Men overstimulering av stimuli kan også forårsake en lidelse. Som et resultat brytes behandlingen og stimuli overføres bare ufullstendig. Voksne kan også lide av en sensorisk integrasjonsforstyrrelse, vanligvis hadde de også problemer som barn i området med persepsjon, eller det ble ikke tilstrekkelig utfordret og oppmuntret.