Introduksjon
De ytre ankelbrudd (fibula fraktur) kan behandles kirurgisk eller konservativt. Hvilken behandling som er passende i enkeltsaker, avhenger av den nøyaktige plasseringen av brudd og hvilke strukturer som er berørt. I denne sammenheng er det spesielt viktig om syndesmosen (”ligamentadhesjon”) mellom det indre og det ytre ankel er også berørt og om det er medfølgende skader.
Hvilket ytre ankelbrudd kan behandles konservativt?
En synlig dårlig posisjonert brudd av det ytre ankel (dislokert brudd) bør settes opp (reduseres) av beredskapslegen på ulykkesstedet for å unngå trykkskader på bløtvevet (hud, nerver, fartøy) forårsaket av beinfragmenter. I prinsippet er to forskjellige prosedyrer tilgjengelig for behandling av en ytre ankelbrudd: På den ene siden er det kirurgisk rekonstruksjon og fiksering av beinet, på den andre siden er det såkalt konservativ behandling uten kirurgisk inngrep. Beslutningen om å behandle en ytre ankelbrudd avhenger konservativt av skadeomfanget.
Åpne brudd eller brudd der bruddet ender på bein har glidd for langt fra hverandre (dislokerte brudd) klassifiseres som såkalte Weber B- eller C-brudd og krever kirurgi. På den annen side, ukompliserte brudd som er under syndesmosen ("ligamentadhesjon") (klassifiseringstype Weber A), samt brudd der endene av bein ikke har forskjøvet seg mot hverandre (uforflyttede brudd) kan behandles uten kirurgi (konservativt). Konservativ behandling velges også ofte i tilfeller av såkalte kontraindikasjoner, dvs. funn som taler imot kirurgi.
Disse kontraindikasjonene er for eksempel betydelige sirkulasjonsforstyrrelser i operasjonsområdet, noe som ville føre til betydelig dårligere sårheling. Slike sirkulasjonsforstyrrelser kan være et resultat av en uttalt perifer arteriell okklusiv sykdom (PAD), diabetes mellitus eller røyking. Dessverre er det ofte en kombinasjon av alle disse faktorene som snakker mot kirurgi.
Selv om det er økt risiko for smitte pga bein magesår (“åpne ben”) eller allerede eksisterende forfot infeksjon, er kirurgi ofte ikke nødvendig av sikkerhetsmessige årsaker. Selv hos pasienter i svært høy alder må risikoen for en operasjon avveies nøye mot en mulig fordel; også her går terapien ofte ganske konservativt ut. Den konservative behandlingen av en ekstern ankel brudd består i utgangspunktet av korreksjon av begge ender av bruddet.
Dette betyr at ankelen rettes inn foreløpig. Deretter blir foten eller ytre ankelen splintet med en såkalt airwalker. Den berørte ytre ankelen blir deretter immobilisert og beskyttet i omtrent seks uker, slik at endene på bruddet kan vokse sammen igjen i riktig posisjon.
Alle artiklene i denne serien:
