Tykktarmsfunksjon og sykdommer

Synonymer i bredere forstand

Tykktarm, interstitium grassum, kolon, rektum, rektum (rektum, rektum), vedlegg (caecum), vedlegg (Appenedix vermiformis)

Definisjon

Som sist fordøyelseskanalen seksjonen kobles tykktarmen til tynntarm og rammer tynntarmen med 1.5 meters lengde fra nesten alle sider. Tykktarmen har som hovedoppgave å trekke ut (absorbere) væsken og forskjellige mineraler (elektrolytter) fra maten i tarminnholdet og dermed tykkere avføringen. Tykktarmen koloniseres av bakterie (mikroflora), som utfører viktige funksjoner for tykktarmen og dermed for organismen.

Tykktarmen begynner bak Bauhins ventil (ileocecal ventil), som beskytter tynntarm fra bakterie kolonisert kolon. Bak ligger vedlegget (cecum, caecum), som, som navnet allerede beskriver, ender blind i bukhulen. Vedlegget er omtrent 7 cm langt og har en projeksjon, som også kalles appendix vermiformis på grunn av utseendet.

Appendiks vermiformis er i gjennomsnitt 9 cm lang, men lengden er utsatt for sterke individuelle variasjoner. Posisjonen til vedlegget er veldig variabel, og det er derfor blindtarmbetennelse vises ikke alltid umiddelbart. Lengden på hele kolon varierer også.

Lengden på kolon varierer fra person til person. For eksempel spiller alder, kjønn, genetisk disposisjon og høyde en rolle. Grovt sett er en normal menneskelig kolon mellom 1.20 og 1.50 meter lang.

De enkelte seksjonene varierer også i lengde: På høyre halvdel av magen ligger den stigende tykktarmen (stigende tykktarm), som er omtrent 20-25 cm lang. På nivået mellom 12. thorax ryggvirvel og den andre ryggvirvellegemet, den omtrent 2 cm lange tykktarmen transversum (horisontal tykktarm) går horisontalt til venstre. Dette blir fulgt av synkende kolon (synkende kolon) på 40-20 cm, som smelter sammen i sigmoide kolon (s-formet kolon) på ca 25 cm.

Dermed danner kolon en ramme rundt det mye lenger tynntarm (ca. 3.75m). Videre er det lille vedlegget med vedleggsvedlegget og rektum, som er omtrent 15-20 cm lang, er en del av tykktarmen. Det er visse strukturer som er spesielt karakteristiske for tyktarmen.

Den makroskopisk synlige, kolon-spesifikke taenia, er tre ca. 1 cm brede langsgående striper, hvor lengdemuskulaturen er noe komprimert. De såkalte housetren er også typiske for makroskopisk utseende av tykktarmen.

De er skapt av periodisk sammentrekninger av ringmusklene, slik at innsnevringene kan skille seg fra buler med noen få intervaller. Fettvedhenger (Appendices epiploicae), som henger ned fra taenia, er også typiske for tyktarmen (kolon). For utvidelse av overflaten er det krypter (Glandulae inetstinales) i tykktarmen, som er 0.5 cm dype og tett sammen.

For dette formålet er villi, som er typiske for tynntarmen, ikke lenger nødvendig i tyktarmen for matopptak. I tillegg er tykktarmen preget av mange begerceller og spesielt lange mikrovilli, som representerer mikroavlastningen av slimhinne. Veggstrukturen til slimhinne av tyktarmen tilsvarer så langt det er mulig det for de andre delene av fordøyelseskanalen.

• Fra innsiden er kolonveggen foret av slimhinne (tunica mucosa), som er delt inn i tre underlag. Det øverste laget er et dekkende vev (Lamina epithelialis mucosae, epitel). Den epitel av tykktarmen inneholder et spesielt stort antall celler, som er fylt med slim som de med jevne mellomrom slipper ut i tarmkanalen, og dermed sikrer glidningen av tarminnholdet.

  Disse kalles begerceller. Det neste underlaget er et skiftende lag (Lamina propria mucosae), som inneholder et spesielt stort antall lymfocytter og lymfe follikler for tarmens forsvarsfunksjon. Deretter kommer et veldig smalt lag av pasientens egne muskler (lamina muscularis mucosae), som kan endre slimhinnens lindring.

• Dette følges av et løst skiftende lag (Tela submucosa), som består av bindevev og hvor et nettverk av blod og lymfe fartøy kjører, samt en nervefiber plexus kalt plexus submucosus (Meissen plexus).

  Denne pleksus representerer den såkalte enteriske nervesystemet og innerverer (regulerer tarmaktivitet) tarmen uavhengig av sentralnervesystemet (CNS).

• Det neste laget av tykktarmsmuskelen (tunica muscularis) er delt inn i to underlag, som hver har fibre rennende i forskjellige retninger: Først et indre sirkulært stratum (stratum circulare), som danner de typiske tarmkanalene (se ovenfor) gjennom periodisk sammentrekninger.Det ytre langsgående muskellaget (stratum longitudinale) er noe komprimert ved de såkalte tenensene (se ovenfor). Mellom denne ringen og det langsgående muskellaget går en nervefiber nettverk, plexus myentericus (Auerbach plexus), som innerverer disse muskellagene. Denne muskulaturen er ansvarlig for tarmens bølgelignende bevegelse (peristaltisk bevegelse).
• Dette følges av et annet skiftende lag (Tela subserosa).
• Slutten er et belegg av bukhinnen som strekker alle organer. Dette belegget kalles også tunica serosa.
• Skjoldbrusk strupehode
• Luftrør (luftrør)
• Hjerte (Cor)
• Mage (Gaster)
• Tykktarm (tykktarm)
• Endetarm (endetarm)
• Tynntarm (ilium, jejunum)
• Lever (Hepar)
• Lunge