Tyrkisk dragehode bærer det botaniske navnet Dracocephalum moldavica. Det kalles også moldavisk dragehode eller moldavisk sitronmelisse og tilhører dragonhead-slekten (Dracocephalum) og labiates-familien (Lamiaceae). Planten brukes blant annet i folkemedisin som medisinplante for mage og tarmklager, men brukes også i matlaging og som en prydplante.
Forekomst og dyrking av det tyrkiske dragehodet.
Tyrkisk dragehode brukes blant annet i folkemedisin som medisinplante for mage og tarmklager, men finner også bruk på kjøkkenet og som prydplante. Den urteaktige årlige planten når en høyde på mellom 20 og 40 centimeter. Stilkene er oppreist og forgrenet. De er også hårete og lilla i fargen. Tyrkisk dragehode har løvfellende blader på den øvre delen av stammen, som henger fra stengler som er omtrent like brede som en spade. Bladene vokse opptil fire centimeter lang og 1.2 centimeter bred. Formen er oval eller kileformet, og de har ledende bunter med små hår. Planten skylder navnet sitt på formen på blomstene. Formen deres minner om en drage hode med dens munn åpen. Blomstene til tyrkisk dragehode er blåviolette i fargen og er hvite kjertler på utsiden. De labiatiske blomstene er dobbeltlippede, med den øvre leppe ujevnt tannet og med et skarpt punkt. Ofte det lavere leppe er mørkt oppdaget. Fruktene av tyrkisk dragehode vokse til omtrent 2.5 millimeter lang. Blomstringene består av fire blomster som er løst festet til stilker og kvister. Bægeret deres er åtte til ti millimeter langt, og kjertlene er gyldne. Planten blomstrer mellom juli og august. Opprinnelig kommer det fra det tidligere Konstantinopel, nå Istanbul. På 16-tallet kom det til Sentral-Europa. Siden 1594 finnes den også i hagene våre og ble brukt på samme måte som sitronmelisse. Aromaen til tyrkisk dragehode er veldig merkelig, men mindre sterk enn den til sitronmelisse. I tillegg er den utbredt i Asia og kan også finnes i India, Kina og Russland. Blant annet fungerer den som en pryd- og bi-fôrplante. Tyrkisk dragehode har få krav til klimatiske forhold. Planten trives best på solrike steder med kalkholdig jord. Den finnes i tørre åser og elvebredder, så vel som i høyder mellom 200 og 2700 meter. Imidlertid trenger planten litt avstand fra andre blomster for å trives. For dette er 25 centimeter en god retningslinje. Som en hageplante er tyrkisk dragehode veldig populær fordi den ikke trenger vanning selv i tørre perioder. I tillegg krever det ikke ekstra gjødsel, da det er en vill urt. I Europa er planten mest vanlig i Nord- og Øst-Europa. I Østerrike kan man også finne tyrkisk dragehode rennende vilt i Burgenland og Steiermark. Det er imidlertid ganske sjelden her. I Syd-Tirol regnes planten som utdød. Andre trivielle navn på det tyrkiske dragehodet er tyrkiske Boalsen i Transylvania, utenlandsk balsam og tyrkisk melissa. Ikke alle navn er fortsatt i bruk i dag.
Effekt og anvendelse
Den høstede urten, når den tørkes, handles som et medikament under navnet dracocephali herba og brukes som smaksstoff. Tidligere ble de to artene Arat og Aratora dyrket i DDR. Skuddtipsene og bladene høstes i full blomst for sitt høye essensielle oljeinnhold. Anlegget brukes i te og finner bruk i næringsmiddelindustrien. Her fungerer det som smakstilsetning for brennevin, te og brus. Men den kan også brukes til fall og likører, samt en spiselig dekor i retter. For dette formålet er blomstringstiden den optimale tiden for å høste spiren. Urten er også egnet som et additiv til å eie urtete. I Tyskland er det tyrkiske dragehodet fremdeles ganske ukjent som kjøkkenanlegg og brukes følgelig ganske sjelden. I tillegg til denne bruksmetoden brukes også tyrkisk dragehode som biebeite. Blomstene produserer en nektar med det høyeste sukker innhold, som til og med overstiger innholdet av planter som raps. I stedet brukes den hovedsakelig som en prydplante og medisinsk plante. Tyrkisk dragehode inneholder store mengder sitral og geranylacetat. Dette er essensielle oljer. 0.2 til 0.5 prosent av essensielle oljer finnes i blader og skuddtips. De Lukten minner om sitronmelisse, men svakere.
Viktighet for helse, behandling og forebygging.
I folkemedisin brukes tyrkisk dragehode spesielt til fordøyelsesproblemer. Årsaken til dette er det høye antallet essensielle oljer som finnes i tyrkisk dragehode. Disse inkluderer geraniol, nerylacetat og citrat. Oljene påvirker fordøyelsen og hjelper mot ulike plager. Disse inkluderer mage smerte, halsbrann og tarmklager som diaré or forstoppelse. I tillegg har planten en stimulerende effekt på aktiviteten til leveren og galleblære. Det fremmer dannelsen av magesaft og er krampeløsende. Følgelig brukes den i teblandinger som kan brukes til mageproblemer. For dette formålet anbefales det å helle en til tre skjeer av urten med 150 milliliter kokende Vann. Denne blandingen skal være bratt, dekket i ti minutter før den blir silet. Flere nylagede kopper te anbefales i løpet av dagen. I likhet med sitronmelisse har tyrkisk dragehode en beroligende og balanserende effekt. Imidlertid, hvis symptomene ikke avtar etter noen dager, anbefales et besøk til legen. Hjem rettsmidler kan sjelden erstatte et besøk hos en lege og bør derfor bare brukes betinget og for milde klager.
