En gren av vitenskapelig psykologi er utviklingspsykologi. Den utforsker menneskelig utvikling fra fødsel til død under alle psykologiske forhold og tilhørende endringer i menneskelig atferd og erfaring, inkludert for eksempel utvikling av personlighet, språk, tenkning og alt læring prosesser basert på dem. Følgelig vurderes hele menneskets levetid, mens endringer på grunn av humør eller ytre påvirkninger bare spiller en rolle i svært begrenset grad. For beskrivelse bruker utviklingspsykologi samfunnsvitenskapelige metoder i form av undersøkelser, observasjoner og ulike eksperimenter.
Hva er utviklingspsykologi?
Utviklingspsykologi studerer menneskelig utvikling fra fødsel til død under alle psykologiske forhold og medfølgende endringer i menneskelig atferd og erfaring. Om menneskelig utvikling nå er ganske påvirket av biologisk eller miljøfaktorer, om utvikling ifølge Jean-Jaques Rousseau og nativisme skjer på grunn av predisposisjonene som et barn har med seg, mens oppdragelse og miljø hemmer dem, eller om barnet ifølge John Locke heller kommer til verden uten ferdigheter og kunnskap for å lære alt dette først, dette er grunnleggende spørsmål som utviklingspsykologi stiller seg selv. Ved hjelp av forskjellige teorier og modeller prøver den å forklare mennesket i endringene. De viktigste ble etablert av Albert Bandura, Jean Piaget, Sigmund Freud, Erik H. Erikson Jane Loevinger og John Bowlby.
Fokuspunkter og teorier
Bandura utviklet det sosiale læring teori, som inkluderte at observasjonslæringsprosessen er det som gjør sosiale ferdigheter mulig i utgangspunktet og skjer gjennom en anskaffelses- og utførelsesfase. Oppkjøpsfasen bestemmes av oppmerksomhet og minne prosesser, og utførelsesfasen bestemmes av motoriske reproduksjon, forsterkning og motivasjonsprosesser. Blant annet spiller forventninger også en viktig rolle, som er avgjørende for etterligning, dermed for læring prosess. Modellen for sceneteori er utviklet av Jean Piaget. Den beskriver de forskjellige stadiene av menneskelig kognitiv utvikling og spesifiserer for hvert trinn de eksisterende kognitive evnene, som igjen bestemmer hvilke kognitive oppgaver personen kan løse på det tidspunktet. Freud utviklet den strukturelle modellen til psyken, forutsatt tre tilfeller, som han delte inn i id, ego og superego. For det andre etablerte han de fem stadiene av psykoseksuell utvikling, som har innflytelse på utviklingspsykologi. I sin tur er Erik H. Eriksons scenemodell for psykososial utvikling basert på denne modellen. Den beskriver spenningen mellom alle barnets ønsker og behov og de skiftende kravene som miljøet og den mellommenneskelige kontakten stiller til det når det utvikler seg. Like viktig er Loevingers scenemodell, som antar egoutvikling som et spesifikt mønster som personen oppfatter og tolker seg selv og sitt miljø gjennom. Denne egostrukturen gjennomgår flere endringer i løpet av utviklingen som føre til høyere bevissthet. Dermed antar Loevinger en prosess med tanke og erfaring, ikke en psykisk enhet som psykoanalyse. John Bowlby stilte på sin side tilknytningsteori, som innebærer at barn danner sterke, emosjonelle bånd med de som er nær dem gjennom ikke-verbal kommunikasjon og fysiske tegn, som endres når de utvikler seg. Hans bekymring som barn psykiater skulle utforske effekten av familie- og generasjonspåvirkninger på barnets utvikling. Alle disse modellene, som det er mange flere av, viser at utviklingspsykologi behandler et bredt spekter av emner. Hovedfokuset er fortsatt på spedbarns- og småbarnsforskning, forholdet mellom barn og foreldre, som foregår på et ikke-verbalt nivå, og den medfølgende sosiale, emosjonelle og motoriske utviklingen og endringer eller forstyrrelser i utviklingsprosessene. I tillegg studeres også den generelle levetiden til en person opp til alderdommen.
Forskningsmetoder
Konseptet med utvikling blir bredere under moderne forhold, slik at enhver form for endring betraktes som utvikling, og til og med interindividuelle eller miljømessige forskjeller har nylig blitt inkludert, i så fall snakker vi om økologisk eller differensiell utviklingspsykologi. Tradisjonelt har imidlertid begrepet utvikling vært relativt smalt. Det blir sett på som en diskontinuerlig prosess, med gjenværende endringer av kvalitativ-strukturelle transformasjoner som alltid utvikler seg mot et høyere nivå og er rettet mot en endelig modenhet. Funksjoner som følelser, kognisjon, motivasjon, språk, moral og sosial atferd spiller en viktig rolle i deres endringsprosesser. Familien blir sett på i en sosial sammenheng. Her blir hvordan psykologiske funksjoner endres med oppvekst og aldring undersøkt. Alder gir i sin tur informasjon for utviklingspsykologi om individets motivasjons- og mentale begrensninger på dette tidspunktet. Det er basert på antagelsen om at en person må takle oppgaver i forskjellige utviklingsstadier, som gjenspeiler ulike aspekter av hans liv, personlighet, mellommenneskelige forhold og fysiologiske funksjoner som et grunnleggende krav. En ungdom er for eksempel oppvokst i et samfunn for å bryte seg fra foreldrene, finne identiteten og forberede seg på en karriere. Hvis det er forstyrrelser i denne prosessen, oppstår det vanskeligheter med å takle alle ytterligere trinn, siden de bygger på hverandre. Resultatet er misnøye, frustrasjon og frykt for å mislykkes. Tidlig barndom spesielt er basert på sosial-emosjonell utvikling, inkludert faser av trass og mulige utviklingsforstyrrelser. Disse kan manifestere seg i dissosiasjon, svekkelse i språk, kommunikasjon og sosial binding. En del av teoriene innen utviklingspsykologi er også konseptet om at mennesker aktivt former deres utvikling. Det bestemmes ikke av arvelige faktorer alene, men avhenger av en persons erfaringer, livssituasjoner og målsettinger, igjen med ganske mange variasjoner.
