Selv gamle leger visste at innånding av medisinsk effektive stoffer hjalp pasienter med luftveisproblemer. I moderne medisin, innånding med en aerosolanordning regnes som en vanlig form for terapi. Alle innånding enheter fungerer på samme prinsipp.
Hva er aerosolterapi?
I aerosol terapi, inhalerer pasienten væskeformige eller faste partikler av aktiv ingrediens som drives ut av en anordning på en typisk måte. For å nå de nedre luftveiene må partiklene være mindre enn 10 mikron. I aerosol terapi, inhalerer pasienten flytende eller faste aktive ingredienspartikler som blir kastet ut på en enhetstypisk måte. For å nå de nedre luftveiene må partiklene være mindre enn 10 mikron. Imidlertid er det bare partikler mindre enn 3 mikron som når alveolene. Disse verdiene gjelder pasienter med sunne lunger. Lunge områder som ikke får riktig blod strømme, som det er tilfellet med noen lunge sykdommer, kan vanligvis ikke behandles effektivt av stoffet. For optimal effekt bør stoffet komme inn i luftveiene i sin helhet dose hvis mulig. Hvordan det fordeles i pasientens luftveier, avhenger av flere faktorer: størrelse, form, tetthet og elektrisk ladning av partiklene og pasientens typiske puste mønster (luftveisstrømning og pust tilvolum) bestemme hvordan stoffet kommer. I tillegg bør aerosolen også skreddersys til de individuelle egenskapene til pasientens lunger og andre luftveier. Aerosolterapier gir mange fordeler for pasienter: For tilstander forbundet med akutt luftveisnød, kommer nødmedisinen umiddelbart dit den trenger å hjelpe. Jo større absorpsjon området gir raskere effektivitet. I tillegg trenger brukeren av aerosolterapi bare ca. 10% av dose som ellers ville være nødvendig, noe som ytterligere reduserer potensielle bivirkninger.
Funksjon, effekt og mål
Legemidlet som transporteres med aerosol brukes til lokal og systemisk behandling av luftveissykdommer assosiert med hypersekresjon, sekresjonsretensjon, med ødem og betennelse av slimhinne, eller med krampe i bronkialmusklene. De mest brukte midlene er glukokortikoider, beta-2 sympatomimetikaog antibiotika. Aerosolterapi er indisert for bronkitt astma, akutt og kronisk bronkitt, KOLS (kronisk obstruktiv lungesykdom), Og cystisk fibrose. Siden det er fire forskjellige aerosolapplikasjonssystemer, og hver av dem har både styrker og svakheter, bør den forskrivende legen være sikker på å skreddersy systemet som skal brukes til de spesifikke kravene til pasienten. To av systemene er i tillegg egnet for bruk på farten (målt-dose aerosoler med drivgass og pulver aerosoler). De to andre (dyser og ultralydnebulisatorer) kan bare brukes hjemme hos pasienten. Inhalatorer med målt dose (MDI) er vanligvis foreskrevet som en nødmedisin for astma og KOLS. Med dem blir stoffet sprayet i luftveiene via en drivgass. De innånding systemet har den ulempen at ca. 10% av dosen går tapt av tekniske årsaker. I tillegg forblir 50% av den aktive ingrediensen vanligvis i munn og kan ikke inhaleres. Pulver inhalatorer (DPI) er like effektive som MDI-aerosoler. En forutsetning for bruk er at pasienten har luftveisstrøm volum på minst 30, fortrinnsvis 60 liter per minutt. Nebulisatorsystemer er optimale for pasienter med for svake lunge funksjon. Det er dyseforstøvere og ultralydforstøvere. I dyseforstøvere kommer legemiddelløsningen eller suspensjonen ut gjennom en dyse på enden av munnstykket. I den reduseres strømningshastigheten slik at pasienten får mer aktiv ingrediens pr enkeltdose. Nebulisatorer er enklere å bruke fordi de ikke krever at pasienten bruker en spesiell puste teknikk, og de aktive medisinske ingrediensene fordeles bedre i lungene. Også med forstøvere må pasienten holde munnstykket godt fast med leppene. Han må også holde puste maske under bruk. Med ultralydnebulisatorer distribueres stoffet via ultralyd.
Risiko, bivirkninger og farer
Aerosolbehandling viser ikke bivirkninger når den brukes riktig, med mindre medisinene som legen foreskriver ikke tolereres av pasienten eller dosen er for høy. Hos spedbarn og små barn kan den lille pasienten i enkelte tilfeller begynne å gråte eller skrike i løpet av prosessen. Så lenge han er så spent, bør ikke applikasjonen utføres. Hvis barnet nekter masken, holder den behandlende foreldren den foran seg munn og nese i en avstand på ca 1 cm. Barnepasienter trenger forstøvere som sprayer veldig små dråper. Inhalatorer og forstøverapparater (begge med maske) er velegnet for barn under 3 år; fra 3 år kan de bruke et avstandsstykke med munnstykke. Pasienter mellom 3 og 6 år bruker forstøver med munnstykker. Barn eldre enn 6 år kan allerede ordineres tørt pulver inhalatorer av legen. Det er viktig at unge pasienter spiser eller drikker noe etter hver bruk for å unngå kortikosteroid eller antibiotika oppbygging i munn. For eldre barn og voksne pasienter er det tilstrekkelig å skylle munnen umiddelbart etterpå. Det anbefales også å vaske ansiktet etter innånding. Spesiell hygiene er nødvendig ved håndtering av forstøver. Dette gjelder løsningen utarbeidet av pasienten, så vel som selve enheten. Etter hver bruk må gjenværende oppløsning i beholderen kastes. Etterpå skal alle deler av forstøveren rengjøres grundig. Den må også desinfiseres en gang om dagen. Alle deler unntatt slangen må bare lufttørke og monteres på nytt når de er helt tørre.
