Borderline under graviditet Borderline syndrom

Borderline under graviditet

Kvinner som lider av grensesykdom kan i prinsippet bli gravid på samme måte som andre kvinner. Imidlertid, spesielt under graviditet, er psykologisk / psykiatrisk behandling ekstremt viktig for kvinner med borderline sykdom for å unngå mulig skade på det ufødte barnet. Spesielt tendensen til rusmisbruk, for eksempel bruk av narkotika eller inntak av alkohol, kan være en stor fare for det ufødte barnet.

Under og også kort tid etter graviditet, det er betydelige hormonelle svingninger som ofte kan føre til humørsvingninger og emosjonelle utbrudd selv hos friske kvinner. Pasienter med borderline sykdom har en tendens til å ha sterke og ustabile følelser selv i ikke-gravid tilstand, slik at disse følelsene kan øke betydelig under og kort tid etter graviditet. Dette er en annen grunn til at regelmessig pleie er nødvendig i denne fasen.

Det er også nødvendig å diskutere med behandlende lege i hvilken grad graviditet er mulig under medikamentell terapi, da noen psykiatriske medisiner ikke bør tas under graviditet, da de kan skade det ufødte barnet. Avbryting av medisinen kan imidlertid føre til en økning i symptomene som kan oppstå ved grensesykdom. Derfor er det veldig viktig for kvinner som er berørt å snakke med legen sin i detalj før en planlagt graviditet.

Grense og pårørende

I prinsippet kan det være veldig belastende å håndtere grenseofre. Pårørende er ofte urolige fordi de ikke er i stand til å klassifisere de impulsive utbruddene til den som lider, og må vite hvordan de skal håndtere sterke følelser. Det er ofte brå endringer i humør og tilhørende endringer i atferden til de berørte, noe som er vanskelig eller umulig å forstå for pårørende.

I de fleste tilfeller er slektninger til en grenselinje mye mer relative for å balansere ut de intense stemningene og dermed sikre en konstant tilstand av ro. Det er imidlertid viktig at det av bekymring for den berørte personen ikke utvikles medavhengighet der man forsømmer sine egne behov for å ivareta grenselinjen og gjøre ham eller henne lykkelig for egen regning. Noen tips kan være svært nyttige for pårørende å huske på:

• Gjenkjenne og respektere dine egne grenser.

Selv om det til tider kan føles egoistisk, trenger du ikke å være der for vedkommende 24 timer i døgnet, men du bør absolutt sette dine egne behov først. - Også negative tanker og følelser er ganske naturlige og bør være tillatt. - Ikke prøv å forstå den impulsive oppførselen og humørsvingningene til den andre personen.

Hvis du ikke blir påvirket av grensen selv, vil du ikke kunne forstå hvordan sykdommen føles, selv om du er pårørende. - Ikke tving den berørte personen til å gjøre noe eller stigmatisere ham eller henne på grunn av sykdommen. Ønsket om profesjonell hjelp, for eksempel en psykolog, må komme fra den berørte personen selv og kan ikke tvinges på ham.

• Har mye tålmodighet. Sykdommen kan behandles, men den vil aldri bli helbredet og vil spille en rolle i livet til både pasienten og de pårørende i livet. Som pårørende til en grensepasient er det ofte vanskelig å akseptere følelsesmessige svingninger og manglende evne til å inngå tilstrekkelige forhold, å akseptere dem og å gjenkjenne dem som en uavhengig sykdom.

Det er spesielt viktig at pårørende til en grensepasient søker hjelp til seg selv og utveksler informasjon med andre pårørende i selvhjelpsgrupper eller internettfora. Dette hjelper enormt med å redusere deres eget press og frykt. Det er også veldig viktig å ikke føle seg skyldig eller tro at du har sviktet deg selv.

Videre, som pårørende til en grensepasient, bør du prøve å overbevise pasienten om å se en psykiater og en psykolog, for som slektning kan du ikke alene takle situasjonen og spesielt ikke pasientens sykdom. Her kan det også være nyttig å ha en pårørende-pasient-samtale med hjelp fra psykoterapeuten for å bedre forstå grensepasienten og også å vite hvor mye man kan gjøre som pårørende og hvor en grense må settes. Hos mange grensepasienter forekommer det i tillegg til emosjonelle utbrudd selvskading.

Her er det viktig å kjøre pasienten til legevakten på et sykehus og få ham eller henne behandlet der. Den pårørende skal under ingen omstendigheter reagere hysterisk eller få panikk. Selv om det er veldig vanskelig, er det fortsatt viktig å prøve å handle så rasjonelt som mulig uten å glemme de nødvendige medisinske tiltakene. Selv om det er vanskelig som pårørende til en grensepasient, er det fortsatt viktig å prøve å handle rasjonelt og kjølig hode selv når pasienten lider av sinneangrep.