Den greske "genesis" betyr "fremvekst" og brukes som et medisinsk begrep for fremveksten av sykdommer så vel som for fysiologiske prosesser med ny dannelse. I denne sammenheng spiller embryogenese, som beskriver menneskeskapelsen, en spesielt viktig rolle.
Hva er genese?
Den greske "genesis" betyr "opprinnelse." I denne sammenheng spiller embryogenese spesielt en rolle, som beskriver tilblivelsen av menneskelivet. Sykdommer oppstår på forskjellige måter. For eksempel, mens den ene er av inflammatorisk opprinnelse, er den andre av traumatisk opprinnelse. Like bra kan et patologisk fenomen ha en immunologisk årsak eller være av ennå uforklarlig opprinnelse. Den medisinske betegnelsen genese brukes synonymt med årsaken eller opprinnelsen til en sykdom. Bokstavelig oversatt betyr det greske ordet "genesis" opprinnelse. Etiologi omhandler oppstarten av sykdommer. Patogenese skal skilles fra denne medisinske disiplinen, som i tillegg til opphavet også omhandler utvikling av sykdommer i deres videre forløp. Uttrykket av opphavet spiller i sammenheng med evolusjonsbiologien foruten for fremveksten av liv en rolle. Biogenesen er for eksempel fremveksten og utviklingen av levende vesener. Ontogenese er utviklingen fra et befruktet egg til et individ og et voksent levende vesen, og embryogenese tilsvarer den biologiske prosessen med embryo formasjon. I bredere forstand brukes begrepet genese av medisin for alle prosesser som involverer utvikling eller gir opphav til noe nytt.
Funksjon og oppgave
Genesis i evolusjon-biologisk forstand hjelper mennesker til å ta form i utgangspunktet. For eksempel er embryogenese delt inn i den pre-embryonale fasen mellom første og tredje uke av graviditet og den embryonale fasen mellom fjerde og åttende graviditetsuke. I den pre-embryonale fasen utvikler zygoten seg til blastocyst. Denne prosessen er også kjent som blastogenese. Tre kimlag dannes, kjent som endoderm, mesoderm og entoderm. Cellene har således gjennomgått en første differensiering og er delt inn i indre, midtre og ytre lag. I den embryonale fasen dannes de embryonale organsystemene. I tillegg til embryonale hjerte utvikling, embryonale leveren utvikling skjer for eksempel i denne fasen. Embryogenese omfatter prosesser som gastrulering og nevrulering. Under nevrulering, for eksempel den senere nervesystemet er formet. Dermed utvikler zygoten seg til et menneske under embryogenesen da de opprinnelig allmektige cellene skiller seg ut i de enkelte kroppsvev. De pre-embryonale og embryonale fasene blir fulgt av utviklingstrinnet til fetogenese. Dette trinnet begynner i den niende uken og inkluderer organutvikling med morfogenese. I evolusjonær biologi refererer morfogenese til alle formingsprosessene som hjelper et levende vesen med å utvikle sin individuelle form. Under fetogenese skiller vevene seg også. Denne prosessen er også kjent som histogenese. Etter fetogenese ble embryo har allerede en tydelig menneskelig form. Organene får gradvis en autonom funksjon som tilsvarer deres fysiologisk planlagte endelige funksjon. De individuelle fasene i utviklingen av zygoten til et uavhengig menneske er, oppsummert, celleutvikling, nidasjon, embryogenese og fetogenese. Tidlig embryogenese kan deles videre i dannelsen av primitiv strek, gastrulering, chorda dorsalis utvikling, nevrulering og somitt utvikling, samt krumning bevegelse og svelgbue utvikling. Med morfogenese og histogenese slutter embryogenese i sammenheng med fetogenese.
Sykdommer og lidelser
Under forseggjorte geneseprosesser, som embryogenese, kan det alltid oppstå feil. Av denne grunn er det en viss risiko for misdannelser under embryogenesen. Feil i embryonisk celledifferensiering og celledeling utløses enten av genetiske disposisjoner eller av Smittsomme sykdommer, giftstoffer, narkotika, stråling eller lignende. Alvorlige misdannelser forårsaket av embryogenetiske feil er blant de vanligste årsakene til abort under graviditet. I betydningen årsaken til opprinnelsen spiller genesen også en rolle klinisk for enhver sykdom. Mange sykdommer er fortsatt av ukjent opprinnelse. En sykdom av autoimmun opprinnelse tilsvarer en sykdom der immunsystem er rettet mot sin egen kropp ved feilprogrammering, slik det er for eksempel med autoimmun sykdom multippel sklerose (MS). Sykdommer i degenerativ genese er preget av celleatrofi, slik som Parkinsons sykdom. Metabolisk tilblivelse refererer til sykdomsårsaker i stoffskiftet og er for eksempel indikert for sykdommen Wilsons sykdom. I neoplastisk tilblivelse er derimot årsaken til sykdommen forbundet med ukontrollert cellevekst. I tilfelle av en traumatisk genese er den primære årsaken til det kliniske bildet igjen en skade. I klinisk praksis indikerer opprinnelsen således for hvert klinisk bilde hva de enkelte symptomene årsakelig kan tilskrives. En sykdom kan være av forskjellig opprinnelse samtidig. MS har for eksempel en autoimmun inflammatorisk genese. Etiologi identifiserer opprinnelsen til en sykdom i tre forskjellige kategorier. Den første av disse er kjent som causa. Dette gjør at årsaksårsaker til sykdomsutvikling kan bestemmes for godt studerte medisinske fenomener. Når en spesifikk årsak er gitt, oppstår sykdommen så å si. Den andre kategorien etiologi er noe mer usikker. Det er også kjent som contributio. Her er det fremdeles en sterk sammenheng mellom årsak og konsekvens. Hvis det er en spesifikk årsak, forekommer ikke sykdommen nødvendigvis, men er dokumentert å forekomme oftere. Den tredje kategorien av etiologi kalles Correlatio. Denne kategorien spiller en rolle først og fremst for sykdommer uten et klart undersøkt forhold mellom årsak og konsekvens. Correlatio betyr, med hensyn til genese, at en person med sykdom A noen ganger har egenskap B. Imidlertid, om egenskap B faktisk er årsaksmessig relatert til sykdom A, er det fortsatt uklart.
