Anatomi og utvikling av lymfocytter
Lymfocytter er med 6-12 mikrometer veldig variabel og er spesielt merkbare av den store mørke cellekjernen, som fyller nesten hele cellen. Resten av cellen kan gjenkjennes som en tynn cytoplasmatisk kant, som bare inneholder noen få mitokondrier for energiproduksjon og ribosomer for produksjon av proteiner. Det antas at de større former for lymfocytter, som også har en lettere (= eukromatisk) cellekjerne, ble aktivert av bakterie- eller virusangrep.
Mindre inaktive lymfocytter, som også kalles naive, er mye mer vanlige hos friske mennesker og er omtrent like store som de røde blod celler (erytrocytter). Lymfocytter dannes via det mellomliggende stadiet av lymfoblaster fra hematopoietiske stamceller (hematopoiesis = blod formasjon), som hos voksne hovedsakelig finnes i beinmarg. Her skiller stamcellene (stamfarene) til lymfocyttene seg fra de andre (myeloide) cellene på et veldig tidlig stadium ved at noen av dem fortsetter å modnes i thymus (også kalt søtbrød).
Disse kalles senere T-lymfocytter (“T” som i thymus). Formålet med modning i thymus er å sortere ut alle de T-cellene som reagerer på kroppens egne strukturer eller på annen måte er begrenset i sin funksjon (positivt og negativt utvalg). B-lymfocyttene og NK-cellene (naturlige drapsceller) derimot fullfører modningen som den andre blod celler i beinmarg (“B” = benmarg eller historisk Bursa fabricii, et fugleorgan).
Etter at B-lymfocyttene har forlatt beinmarg som modne, naive (= uspesialiserte) celler, kommer de inn i organer som milt, mandler eller lymfe noder, der de kan komme i kontakt med antigener (strukturer fremmed for kroppen). For dette formålet bærer cellen visse antistoffer på overflaten, som fungerer som B-celle reseptorer. Såkalte dendritiske celler, en annen type immunceller som ikke tilhører lymfocyttene, presenterer antigenfragmenter til de naive B-lymfocyttene og aktiverer dem ved hjelp av T- hjelperceller. Hvis en B-celle aktiveres, deler den seg flere ganger og forvandles til en plasmacelle (klonalt utvalg).
De forskjellige lymfocyttypene ser veldig like ut, men kan skilles fra hverandre under mikroskopet ved hjelp av spesielle markerings- og fargemetoder (immunhistokjemi). B-lymfocyttene og NK-cellene (naturlige drapsceller), derimot, fullfører modningen som de andre blodcellene i benmargen (“B” eller historisk Bursa fabricii, et fugleorgan). Etter at B-lymfocyttene har forlatt benmargen som modne, naive (= uspesialiserte) celler, kommer de inn i organer som milt, mandler eller lymfe noder, der de kan komme i kontakt med antigener (strukturer fremmed for kroppen).
For dette formålet bærer cellen visse antistoffer på overflaten, som fungerer som B-celle reseptorer. Såkalte dendritiske celler, en annen type immuncelle som ikke tilhører lymfocyttene, presenterer antigenfragmenter til de naive B-lymfocyttene og aktiverer dem ved hjelp av T-hjelpercellene. Hvis en B-celle aktiveres, deler den seg flere ganger og forvandles til en plasmacelle (klonalt utvalg). De forskjellige lymfocyttypene ser veldig like ut, men kan skilles fra hverandre under mikroskopet ved hjelp av spesielle markerings- og fargemetoder (immunhistokjemi).
