Psykoanalyse er en psykoterapi og også en psykologisk teori. Den ble grunnlagt av Sigmund Freud og er forløperen for dybdepsykologi.
Hva er psykoanalyse?
Psykoanalyse er en psykoterapi og også en psykologisk teori. Den ble grunnlagt av Sigmund Freud og er forløperen for dybdepsykologi. Psykoanalyse kan deles inn i tre områder. Fra det vitenskapelige perspektivet omhandler psykoanalyse ubevisste psykologiske prosesser. Mange forskjellige psykoanalytiske skoler har vitenskapelig utviklet Freuds teorier og lagt til forskjellige konsepter til dem. Velkjente etterfølgere av Freud er for eksempel Melanie Klein, en pioner innen barnepsykoanalyse og objektforholdsteori, eller Heinz Kohut, grunnleggeren av den selvpsykologiske retningen av psykoanalysen. Psykoanalyse kan også vurderes metodisk. Den har utviklet sine egne metoder for å studere den menneskelige psyken. Imidlertid har psykoanalyse fått virkelig popularitet selv blant befolkningen generelt bare som en terapeutisk metode. Dermed psykoanalyse, i motsetning til atferdsterapi, hevder å forstå årsaken til psykologisk lidelse og helbrede den.
Behandlinger og terapier
Grunnlaget for psykoanalyse som terapeutisk metode er at den nåværende psykologiske utviklingen av personen er basert på erfaringer fra fortiden. Dette betyr at alle ønskene, cravings, behovene og følelsene en person har i dag er knyttet til hendelser fra hans eller hennes tidligere liv. Imidlertid påvirker disse årsakssammenhenger mer atferd på et ubevisst nivå og blir sjelden oppfattet av personen selv. I følge psykoanalyse har hver person et ubevisst sinn, som har stor innflytelse på individets handlinger og tenkning. Den bevisstløse er spesielt involvert i psykiske problemer og psykiske lidelser. Freuds påstand om psykoterapi skulle bringe disse ubevisste delene som påvirker mennesker daglig i deres handlinger og tanker til bevissthet. Psykoanalyse er altså en avslørende terapi. Tanken bak å bringe bevissthet er at ved å se på de ubevisste forbindelsene til deres tilstand, kan pasienten oppleve innsikt og forståelse. Målet med psykoanalysen er å omforme og omstrukturere pasientens personlighet slik at egenskaper som bidrar til å opprettholde lidelsen mister innflytelse. En rekke behandlingsmetoder er tilgjengelige for å oppnå dette målet. Klassisk psykoanalyse er en langvarig prosedyre med tre til fem en-timers økter per uke. Under disse øktene ligger pasienten på en sofa og snakker ut alt som kommer til hjernen. Dette kalles "fri tilknytning." Analytikeren lytter og tilbyr pasientens tolkninger av disse assosiasjonene. Klassisk psykoanalyse involverer opptil 300 økter og kan ta flere år. I dag brukes denne prosedyren sjelden på grunn av de høye kostnadene, men ble anbefalt av Freud spesielt for behandling av dype og langvarige psykiske lidelser. Mindre tidkrevende er mellomfristet psykoanalytisk terapi prosedyrer som dynamisk psykoterapi, dybdepsykologibasert psykoterapi eller langvarig stoppbehandling. Disse metodene har en tendens til å være konfliktsentrert, det vil si at det ikke er noen fri tilknytning, men terapeuten fokuserer på konflikten med pasienten i her og nå med tanke på de underliggende originale konfliktene. Den positive effekten av dybdepsykologiske metoder har blitt vitenskapelig bevist, særlig i depresjon, panikklidelser, grenselidelser og posttraumatiske stresset lidelser. Kortsiktige analytiske terapier er egnet for kortvarig kriseintervensjon og akuttbehandling. Disse består av ikke mer enn 25 økter. Pasient og analytiker konsentrerer seg om å trene og avklare en kjernekonflikt. En velkjent psykoanalytisk kort prosedyre er i fokus terapi ifølge Michael Balint.
Diagnose og undersøkelsesmetoder
Diagnose i form av et første intervju går forut for hver psykoanalyse. Hovedformålet med dette er å avgjøre om pasienten med sitt problem i det hele tatt er egnet for psykoanalyse. Fokuset er på overførings- og motoverføringsprosesser som er typiske for psykoanalyse. Terapeuten selv er snarere en deltagende observatør enn en leder av samtalen. Han bør registrere pasientens livsforhold og ta hensyn til livets utvikling. Ulike prosedyrer brukes som innledende anamnese. Det interaksjonelle intervjuet ifølge Balint har, i tillegg til det ovennevnte målet, også kravet om å markere tidsmessige sammenhenger mellom de forekommende symptomene og de livshistoriske hendelsene. Det psykoanalytiske første intervjuet ifølge Argelander fokuserer mer på registrering av ubevisste meldinger og uttrykk fra pasienten. Fra dette skal det da trekkes konklusjoner om tidligere erfaringer. Livshistorie og biografiske data spiller her en ubetydelig rolle. Den dybdepsykologiske biografiske anamnese ifølge Dührsen og Rudolf har som mål å registrere de psykososiale og utviklingspsykologiske faktorene fra pasientens nåværende og tidligere liv så fullstendig som mulig. Pasientens medisinsk historie og livshistorie blir tatt i betraktning, i likhet med dagens sosiale livssituasjon. Ved hjelp av det strukturelle intervjuet ifølge Kernberg, skal det skilles mellom de tre hovedtypene av personlighetsorganisasjon. For dette formål bestemmes det nevrotiske funksjonsnivået, det grensefunksjonelle nivået og det psykotiske funksjonsnivået. Pasientens opplevelse av sykdom og forventningene til behandlingen kan vurderes ved hjelp av diagnostisk intervju for Operationalized Psychodynamic Diagnosis. Innstillingen der intervjuene blir gjennomført er vanligvis veldig lik. Hver av disse intervjuene varer omtrent en time. Grunnleggende mål, slik som å starte et terapeutisk forhold og vurdere årsakskonflikter, er også de samme. Fokuset på intervjuene varierer imidlertid veldig. Som et alternativ til intervjuene kan den biografiske anamnese-prosedyren også brukes til diagnose. Den psykologiske, medisinske og sosiale utviklingen som er registrert der, gir terapeuten en omfattende oversikt over pasientens hele personlighetsutvikling.
