Lillehjernen
Lillehjernen lillehjernen ligger i bakre fossa under occipital lobe og fester seg til hjerne stamme bakfra. Den er delt inn i to halvkuler og en sentral del, den lillehjernen (Vermis cerebelli). Den kan også deles inn i cerebellar marg (innsiden) og cerebellar cortex (utenfor). Cerebellar cortex inneholder tre lag av celler: Molekylærlaget, Purkinje-cellelaget og granulatcellelaget (fra utsiden til innsiden).
De lillehjernen er koblet til hjerne stamme av tre såkalte cerebellar peduncles, øvre, midtre og nedre (pedunculus cerebelli superior, medius og inferior). Mellom den fremre delen av lillehjernen og den bakre delen av pons og medulla oblongata ligger den fjerde ventrikkelen fylt med cerebrospinalvæske (brennevin). Fire nervecelle kjerner er lokalisert på hver side av cerebellar medulla.
Kjernen fastigii, nucleus globosus, nucleus dentatus og nucleus emboliformis. I disse kjernene blir informasjon om nerveceller mottatt, byttet og overført. Dermed spiller lillehjernen en sentral rolle i finjustering av bevegelser.
Det gjør "grovmotorikk" initiert av motortex i hjernebarken til finmotorikk, for å si det sånn. Lillehjernen mottar mye informasjon om dette. Blant annet nervefibre fra ryggmarg, hjernebarken, den hjerne stammen og likevektsorganene løper inn i lillehjernen.
Disse nervefibrene går i de tre cerebellar peduncles nevnt ovenfor. Etter behandling og koordinering av informasjonen sender lillehjernen sin “reviderte versjon” til thalamus, retikulært format, nucleus ruber i mellomhjernen og nervecelle kjerner som er ansvarlige for balansere (vestibulære kjerner). I tillegg til å kontrollere og finjustere motorfunksjoner, ser lillehjernen også ut til å spille en viktig rolle i lagringen av bevegelsesmønstre lært en gang og automatisert over tid.
Det diskuteres også om lillehjernen også spiller en rolle i kognitive prosesser som atferd og påvirkning. Når det gjelder funksjon, kan lillehjernen deles videre i tre forskjellige seksjoner. Vestibulocerebellum er hovedsakelig ansvarlig for balansere, oppreisthet og samordning av øyebevegelser.
Spinocerebellum er ansvarlig for å stå og gå. Pontocerebellum er finregulatoren for hele motorfunksjonen. Enten det er grepet på en kaffekopp, pinsettgrepet eller spiller piano.
Lesjoner i lillehjernen resulterer noen ganger i relativt karakteristiske funn. Det mest typiske symptomet er cerebellar ataksi. Dette kan sees når du sitter, står eller går.
Uten støtte er det ikke lenger mulig å sitte eller stå trygt oppreist, gangmønsteret er bredbeint (bredt) og hakkete, det virker grovt motorisk og klønete. Andre nevrologiske symptomer er relativt karakteristiske for en lesjon i lillehjernen, de kan oppdages ved enkle kliniske undersøkelser: Intensjon tremor er en skjelving (skjelving) som blir mer uttalt som peker finger nærmer seg målet. Det kan testes ved å bringe pasientens indeks finger til sin egen nese.
Dersom finger svinger ut mer og mer rytmisk jo nærmere det kommer til nese, dette er en indikasjon på en intensjon tremor. En annen test for å diagnostisere et cerebellært problem er en rask veksling av motsatte bevegelser, som å dreie hånden slik at først håndflaten og deretter baksiden av hånden er på toppen. Hvis dette ikke er mulig eller er tydelig vaklende og vanskelig, kalles det dysdiadokokinese, dvs. manglende evne til å gjøre raske alternative (antagonistiske) bevegelser.
En annen indikasjon på cerebellar skade er det såkalte rebound-fenomenet. Her griper legen tak i pasientens underarm bøyd inn albueleddet og trekker den mot seg mens han ber pasienten om å holde seg imot den. Hvis legen nå plutselig slipper taket, kan ikke pasienten reagere raskt nok på en koordinert måte og vil treffe hans underarm i ansiktet.
Dette forhindres av legen av et sikkerhetshåndtak. Skade på lillehjernen viser altså ganske typiske symptomer, som i utgangspunktet kan oppdages uten mye innsats i klinisk-nevrologisk hverdag.
