Dialektisk atferdsterapi
Dialektisk atferdsterapi er en form for psykoterapi utviklet av psykologer og ofte brukt hos pasienter med borderline syndrom. I prinsippet er det en kognitiv atferdsterapi, men den fungerer også med meditasjon øvelser for å hjelpe pasienten til å tilegne seg en ny måte å tenke på. I utgangspunktet kan man si at terapien har to utgangspunkt.
Den første er den dialektiske tilnærmingen, som innebærer å gjenkjenne motstridende synspunkter, akseptere dem og prøve å finne en mellomvei. Dette kan bety at pasientene må oppfatte at de i vanskelige situasjoner ikke uten unntak skal reagere med overdreven sinne, men at de aksepterer situasjonen som sådan og prøver å føre en samtale basert på fakta. Den andre tilnærmingen, atferdsmessig tilnærming, refererer til en slik endring i atferd.
Her handler det for eksempel om å belønne god oppførsel og dermed fremme den. Dialektisk-atferdsterapi brukes ikke bare for grensepasienter, men også for pasienter med spiseforstyrrelser. Terapien kan utføres på poliklinisk eller poliklinisk basis, i individuell terapi eller i gruppeterapi.
I tillegg er det en farmakoterapi som fungerer med bruk av medisiner. Her, for eksempel, nevroleptika eller antidepressiva administreres for å gjøre det lettere for pasientene å starte den kommende behandlingen. Ellers anbefales ikke bruk av slike medisiner for grensepasienter.
Viktigere er individuell terapi. I løpet av denne tiden bør pasienten takle problemene sine og prøve å løse dem. I den individuelle terapien er det viktig at pasienten og terapeuten når en avtale der pasienten forplikter seg til å samarbeide på best mulig måte og ikke å avbryte behandlingen (dessverre er dette ofte tilfellet med grensepasienter) og terapeut på sin side forplikter seg til å gjøre alt for å hjelpe pasienten.
Pasienten bør da føre en dagbok i en viss tid der negative hendelser og selvmordstanker samt positive opplevelser blir registrert. I tillegg til individuell terapi, bør det alltid være en nødtelefontjeneste tilgjengelig, da det kan oppstå situasjoner under behandlingen der ingen terapeut er tilgjengelig og pasienten føler seg overveldet. I disse øyeblikkene bør det være mulighet for å kontakte terapeuten eller en annen person som er kjent med borderline-terapien.
Etter individuell terapi foregår gruppeterapi, som består av fem moduler. En av disse er indre oppmerksomhet. Her er det viktig at pasienten er i stand til å beskrive og innse hva han føler.
Hvis pasienten føler seg lykkelig, skal han kunne vise dette (for eksempel ved å smile) og også kunne kommunisere dette til omgivelsene, hvis han føler seg trist, bør han også verbalisere denne følelsen og så videre. Den neste modulen er den såkalte stresstoleransen. Her er det viktig at pasienten ikke overreagerer umiddelbart i stressende situasjoner, men lar situasjonen først påvirke seg selv og deretter tenker realistisk på om situasjonen kan håndteres godt.
Den tredje modulen omhandler håndtering av følelser. Her er det viktig at pasienten kan klassifisere følelsene som kommer opp i ham. Han skal være i stand til å skille mellom lykkelig, håpefull, sint, trist og alle andre følelser.
Dette gjør det mulig for pasienten å kontrollere enhver situasjon og enhver følelse. Den fjerde modulen er opptatt av å bygge et sosialt nettverk, dvs. med mellommenneskelige ferdigheter. Her bør pasienten lære hvordan man best kan møte mennesker, hvordan man kan involvere seg i dem og også hvordan man kan lide et tilbakeslag eller skuffelse en gang i blant, men som kan tilgis på grunn av et vennskap.
Her er det viktig at pasienten lærer at han eller hun også kan være i bakgrunnen for å opprettholde et vennskap. Den siste modulen tar for seg selvtillit. Pasienten må lære at han selv er en person som andre og fremfor alt han selv bør sette pris på. At han får lov til å ha positive tanker om seg selv og at han kan gjøre noe godt for seg selv. Alle disse modulene bør utvikles og internaliseres i gruppeterapi.
