Fibrinolyse er preget av oppløsningen av fibrin av enzymet plasmin. Det er underlagt kompliserte reguleringsmekanismer i organismen og er i balansere med hemostase (blod koagulering). Forstyrrelse av dette balansere kan føre til alvorlig blødning eller trombose i tillegg til emboli.
Hva er fibrinolyse?
Funksjonen til fibrinolyse er å begrense prosessen med blod koagulering under skade. Uttrykket fibrinolyse refererer til den enzymatiske nedbrytningen av fibrin. Fibrin er et protein som er uoppløselig i Vann og spiller en stor rolle i blod koagulering. Det representerer et tverrbundet system av flere polypeptidkjeder. Tverrbindingen mellom de enkelte polypeptidkjedene dannes via kovalente peptidbindinger. Som hovedkomponent i blodpropp (tromboser) er fibrin ansvarlig for stabiliteten. Under fibrinolyse blir tverrbåndene i nettverket oppløst og produserer Vann-oppløselige fragmenter. Disse fragmentene blir deretter transportert bort via blodstrømmen. Når det oppstår skader, hemostase (blodpropp) oppstår alltid først for å stoppe blødningen. Derimot, hemostase fører også umiddelbart til aktivering av fibrinolyse. Når prosessen med sårheling er komplett, den balansere skifter til fordel for fibrinolyse.
Funksjon og oppgave
Funksjonen til fibrinolyse er å begrense prosessen med blodpropp under skade. Ellers ville hemostase fortsette til den skadede blodåre ble blokkert. Resultatet ville bli trombose, som lett kunne føre til en dødelig emboli. De sårheling prosessen foregår således innenfor rammene av en nøyaktig koordinert balanse mellom trombedannelse og trombedegradasjon. I denne prosessen kan fibrinolyse aktiveres eller inhiberes. Samtidig kan imidlertid aktivering av fibrinolyse også inhiberes. Hemostase kontrolleres også ved å aktivere og hemme prosesser. Denne kompliserte balansen sørger for uforstyrret sårheling prosess. Både endogene og eksogene enzymer er involvert i aktivering av fibrinolyse. Endogene aktivatorer av fibrinolyse inkluderer vevsspesifikk plasminogenaktivator (tPA) og urokinase (uPA). Endogen aktivator enzymer er produsert av stafylokokker og streptokokker. Vevsspesifikk plasminoaktivator stammer fra endotelceller i karveggen. Dens frigjøring initieres av en komplisert reguleringsmekanisme gjennom aktivering av det plasmatiske koagulasjonssystemet på en noe forsinket måte. Den vevsspesifikke plasminaktivatoren er en serinprotease som kontrollerer omdannelsen av plasminogen til plasmin. Plasmin er i sin tur det faktiske fibrin-nedbrytende enzymet. Den andre endogene fibrinolyse-aktivatoren urokinase (uPA) konverterer også plasminogen til plasmin. Urokinase ble først oppdaget i menneskelig urin. Fibrinolyse-aktivatorene stafylokinase og streptokinase produseres av de tilsvarende bakteriestammene og omdanner også plasminogen til plasmin. Den hemolytiske effekten her fører til ytterligere spredning av infeksjon. Imidlertid alle fire enzymer brukes også som aktive ingredienser i narkotika for behandling av trombose. Det dannede plasmin har til oppgave å bryte ned fibrin. I prosessen oppløses tromben. For å begrense fibrinolyse dannes imidlertid både inhibitorer av fibrinolyse-aktivering og direkte plasmininhibitorer i organismen. Til dags dato har fire forskjellige hemmere av fibrinolyse-aktivatorer blitt oppdaget. De tilhører alle slangefamilien og betegnes PAI-1 til PAI-4 (plasminogenaktivatorinhibitor). Disse inhibitorene er lagret i blodplater. Ved blodplateaktivering frigjøres de og hemmer i sin tur fibrinolyseaktivatorer. Plasmin kan også hemmes direkte. Dette gjøres hovedsakelig av enzymet alfa-2-antiplasmin. I løpet av blodpropp er dette enzymet tverrbundet med fibrinpolymerene slik at tromben stabiliseres mot fibrinolyse. En annen plasminhemmere er makroglobulin. Det er også kunstige plasminhemmere. Disse midlene inkluderer epsilon-aminokarboksylsyre syrer og epsilon-aminokapronsyrer. Videre para-aminometylbenzoesyre (PAMBA) og traneksamsyre er også kunstige plasmininhibitorer. Noen av disse midlene brukes som antifibrinolytika for å behandle økt fibrinolyse.
Sykdommer og plager
Som nevnt er hemostase og fibrinolyse i balanse. Finjusterte prosesser regulerer aktivering og inhibering av trombedannelse og nedbrytning. Enhver forstyrrelse av denne balansen kan føre til alvorlige sykdommer. For eksempel, hvis økt blodpropp forekommer uten tilstrekkelig fibrinolyse, kan trombose oppstå. Frittliggende blodpropp kan reise til lungene, hjerne or hjerte og forårsake embolier, hjerneslag eller hjerteinfarkt. Årsakene til økt tendens til trombose er mangfoldige. I tillegg til økt blodpropp på grunn av underliggende sykdommer og genetiske disposisjoner, er ofte lidelser i fibrinolyse ansvarlige. Det er funnet at nedsatt fibrinolyse utgjør 20 prosent av årsaker til trombose or emboli. Plasminogen mangel, tPA mangel, lav aktivitet av tPA og protein-C mangel er diskutert for den lavere aktiviteten til fibrinolyse (hypofibrinolyse). Protein-C inaktiverer koagulasjonsfaktorene Va og VIIIa ved nedbrytning, og induserer trombosoppløsning. Hypofibrinolyse blir ofte behandlet med medikament administrasjon av plasminogenaktivatorer. I tillegg til hypofibrinolyse er det imidlertid også det kliniske bildet av hyperfibrinolyse. I dette tilfellet er det en økt nedbrytning av fibrin. Resultatet er en økt tendens til blødning. Ved hyperfibrinolyse observeres ofte økt spontan dannelse av plasminogen. Effekten forsterkes ytterligere av spaltingsproduktene av fibrin, fordi de i tillegg hemmer tverrbindingen av fibrin molekyler. En annen årsak til økt fibrinolyse kan være hemming av alfa-2-antiplasmin, enzymet som deaktiverer det fibrin-nedbrytende plasminet. Hvis deaktivering opphører, stoppes ikke fibrinnedbrytning lenger. Behandling av hyperfibrinolyse er vanligvis av administrasjon av kunstige plasminhemmere.
