Situasjonsutvikling
Hos spedbarn er den ryggmarg fyller fremdeles ryggmarg opp til nedre korsryggen, hos barn når den opp til den fjerde korsryggen. Dette må tas i betraktning når du trekker ut nervevæske; man må da gå inn i ryggmarg lenger nede for ikke å true ryggmarg. I de følgende årene av livet, ryggmarg skifter lenger og lenger oppover, siden det er "festet" til hjerne, men vokser saktere enn ryggraden.
Denne "bestigningen" av ryggmargen kalles medisinsk ascensus medullae spinalis. Opprinnelig under embryonal utvikling ligger et nervesegment overfor den tilhørende ryggvirvelen. Ryggraden nerver blir derfor tvunget til å vokse sammen med de benete strukturene; derfor, med økende alder, må de komme mer og mer bratt ned: deres kurs i ryggmarg blir brattere og mer skrå mot bunnen.
Hos voksne sammenfaller høyden på ryggmargsegmentet derfor bare omtrent i den øvre cervikale medulla med utgangspunktet til det tilsvarende paret av nerver. Ryggraden nerver som kommer fra nedre deler av ryggmargen komprimeres ved å "trekke opp" ryggmargen til nevnte cauda equina, hestens hale. Denne utviklingsprosessen er fullført innen 12 år.
Presisjonsteknikk
På forsiden (ventral eller fremre) viser den grove ledningen et dypt snitt, fissur mediana ventralisanterior, der den fremre ryggmargen arterien (A. spinalis anterior) løper, og på baksiden (dorsal eller posterior) en grunnere fure, den såkalte sulcus medianus dorsalis posterior. Denne furen fortsetter mot innsiden til en fin septum (septum medianum dorsale). Det fremre snittet og bakre septum deler ryggmargen i to speilbildehalvdeler.
Når du ser på et tverrsnitt av ryggmargen, er det indre, sommerfugl-formet grå materie kan sees med det blotte øye (= makroskopisk). Fra den kan man skille den fibrøse hvite substansen (substantia alba) som omgir den, som ligger utenfor. Formen på dette sommerfugl tallet varierer avhengig av lokaliseringen.
Både på nivået av ryggmargs thorax- og lumbalseksjoner inneholder den grå substansen et lite lateralt horn på hver side i tillegg til det fremre og bakre hornet. I midten går den sentrale kanalen (canalis centralis), bare synlig i tverrsnitt som et lite hull; den er fylt med brennevin og representerer ryggmargens indre brennevinrom. Et lengdesnitt viser at ryggmargen er tykkere på disse punktene enn i resten av ryggkanalen, siden nerverøttene som forsyner armene og bena kommer herfra - mer nervefibre og også mer nervecelle her er det behov for kropper.
Disse fortykningene kalles også intumescences (Intumescentia cervicalis i cervical marrow eller lumbosacralis i korsryggen). Det fremre hornet (Cornu anterius) av den grå ryggmargsubstansen er bred og inneholder nervecelle kropper hvis utvidelser (axoner) beveger seg mot musklene (såkalte motoneurons). De danner dermed opprinnelsen til den fremre, motoriske (dvs. bevegelses) delen av ryggraden nerverot, som strekker seg lateralt fra ryggmargen.
Det bakre hornet, derimot, er langt og smalt og danner inngangspunktet for den bakre, følsomme delen av ryggmargsrøttene, som bærer "filt" -informasjon opprettet i periferien opp til hjerne (f.eks smerte, temperatur, berøringssans). Deres nervecelle kroppene ligger imidlertid i den såkalte ryggmargen ganglion, som ligger utenfor ryggmargen (men fortsatt i ryggmargskanalen). Likevel ligger cellekroppene i det bakre hornet, nemlig de av de lange front- og sidetrådene til den hvite substansen, de såkalte strengcellene (se nedenfor ). Det laterale hornet inneholder vegetative nerveceller (nevroner) av de sympatiske nervesystemet (i bryst- og korsmargen) og parasympatisk nervesystem (i sakralmargen).
Disse "hornene" vises bare som "horn" i tverrsnitt ("sommerfugl vinger ”); de finnes - i varierende grad - i hele ryggmargen, uansett hvor den blir kuttet. Derfor er de faktisk kolonner når de sees tredimensjonalt, og de blir også referert til som kolonner eller avsatser (columnae). Den fremre hornsøylen kalles derfor den fremre columna, den bakre hornsøylen den bakre columna og den laterale hornsøylen lateral columna.
Disse "kolonnene" skal i sin tur ikke forestilles som tråder med like styrke overalt, som går gjennom hele ryggmargen fra topp til bunn, fordi de faktisk består av grupper av celler, vanligvis fem, som er festet til hverandre. Disse cellegruppene danner korte kolonner som kan strekke seg over flere segmenter, dvs. ryggmargsegmenter. De kalles også kjerner (kjerner = kjerner).
Cellene i en slik cellegruppe er deretter ansvarlige for en muskel hver gang. Hvis for eksempel en cellegruppe strekker seg over tre segmenter, forlater dens utvidelser (axoner) ryggmargen gjennom tre fremre røtter. Etter at de har forlatt ryggmargen, setter de seg sammen igjen for å danne en nerve, som deretter trekker for å danne en muskel.
Dette kalles da en perifer nerve. Hvis en perifer nerve blir skadet, oppstår perifer lammelse, noe som betyr at en muskel svikter fullstendig. Hvis derimot en nerverot er skadet, fører dette til radikulær lammelse (radix = rot), dvs. deler av forskjellige muskler faller ut.
I området av armer og ben danner ryggradsnervene som kommer ut av ryggmargen nervepleksus, den såkalte pleksus. Hudområdet som tilføres av nervefibrene i et segment kalles dermatom. Muskelfibrene som tilføres av nervefibrene i et segment kalles følgelig myotom.
Det skal huskes at det ikke er ett segment som forsyner en muskel, men "forskjellige muskler kan gi litt av hver". Til slutt løper nervefibre som forbinder de to symmetriske halvdelene av ryggmargen med hverandre rett rundt den sentrale kanalen (commissure fibre; commissura grisea) slik at den ene halvdelen av ryggmargen vet hva den andre halvdelen gjør. Denne justeringen er nødvendig for å balansere prosesser og andre. De tilhører også det såkalte autologe apparatet til ryggmargen. Dette består av nerveceller og deres fibre som kun kommuniserer med hverandre i ryggmargen og muliggjør prosesser som kan finne sted uten at det kreves sentral kretsløp via hjerne; dette inkluderer for eksempel ryggmargens egen refleks.
