Symptomer
Det eneste symptomet på stressinkontinens er ukontrollert og bevisstløs vannlating i hverdagen. De berørte føler urinen umiddelbart når store mengder blir passert, og bare når neste besøk på toalettet er laget for mindre mengder. De samtidige omstendighetene til stressinkontinens resultat av de tre forskjellige gradene av sykdom. Urinlekkasje er noen ganger forårsaket av hoste, men noen ganger også når du ligger.
Diagnose
En detaljert anamnese gir den avgjørende informasjonen for diagnostisering av stressinkontinens. Pasienter merker ofte små mengder urinlekkasje kort tid etter fysisk aktivitet. I dette tilfellet er en detaljert liste over hyppigheten og mengden vannlating de siste dagene interessant for diagnosen.
If inkontinens er ledsaget av en sterkt økt mengde urinproduksjon, kan årsaken finnes andre steder. Legen kan da utføre en fysisk undersøkelse av kjønnsområdet. I tillegg er det en ultralyd undersøkelse av nedre urinveier, samt en digital endetarmsundersøkelse.
En såkalt “pad test” kan gi informasjon om omfanget av inkontinens. I denne testen bæres en tidligere veid pad og deretter utføres flere bevegelsessekvenser. Disse inkluderer rennende, trappetrinn, hoste, hopping og andre bevegelser.
Det måles så hvor mye urin som ufrivillig utskilles ved hvilken belastning. Graden av stress inkontinens avhenger av alvorlighetsgraden av belastningen som fører til ufrivillig vannlating. Grad 1 representerer de tyngre belastningene.
Disse inkluderer tunge løft, men også hoste, nysing eller latter. Spesielt i løpet av de siste tre aktivitetene, utøver kroppen press på magen, noe som er en belastning for blære. Dette fører til at blære å trykke på urinen og blæren hals muskler tåler ikke dette presset.
Grad 2 representerer en videre progresjon av stressinkontinens. Selv små trykkøkninger i bukhulen påvirker blære på en slik måte at bekkenbunn muskler kan ikke holde urinen tilbake. Dette stadiet inkluderer alle raskere kroppsbevegelser og innsats.
For eksempel å stå opp, sette seg ned, gå og hoppe. Grad 3 representerer den siste fasen av stressinkontinens, hvor det knapt kreves noe stress. Lette bevegelser er tilstrekkelig til å utløse ukontrollert vannlating. Inkontinens uten bevegelse og mens du ligger, regnes også mot dette stadiet.
Behandling
Stressinkontinens og svakhet i bekkenbunn muskler kan generelt behandles veldig bra. De mange konservative terapeutiske tilnærmingene gir allerede gode resultater, men kirurgiske prosedyrer brukes også. Konservativ terapi er rettet mot å styrke den svake blæren hals muskler og bekkenbunn muskler generelt.
Dette kan oppnås gjennom målrettet bekkenbunnsopplæring eller med medisiner. Det er mange nye terapeutiske tilnærminger til bekkenbunnsopplæring. Disse inkluderer elektrostimulering, vaginale vekter, gymnastikkøvelser og mange flere.
Disse øvelsene krever nøyaktige instruksjoner fra behandlende lege for å bli utført riktig. Medisinsk behandling kan gis med østrogener eller visse antidepressiva. Begge forårsaker økt sammentrekning av bekkenbunnsmusklene.
Bare når konservative alternativer er oppbrukt, kan kirurgisk behandling vurderes for stressinkontinens. I mange tilfeller støttes bekkenet og bekkenorganene med leddbånd eller løkker for å avlaste trykket fra bekkenbunnsmusklene. Urinblæren støttes og styrkes også.
Vevet kan også injiseres med kollagen for å styrke taket på bekkenorganene og avlaste musklene. Kunstige lukkemekanismer som settes inn under blæren er sjeldnere. I tillegg til elektrostimulering og medikamentell behandling av muskelsvakhet, kan inkontinens behandles med målrettede øvelser under tilsyn av leger eller fysioterapeuter.
Sannsynligvis kan den enkleste øvelsen utføres sittende. For å gjøre dette, lukkemuskelen til urinrør blir spent bevisst og så sterkt som mulig. Denne spenningen holdes i opptil 10 sekunder.
Hvis du gjentar denne spenningen flere ganger, bør du gi muskelen litt tid til å komme seg. På denne måten kan øvelsen utføres flere ganger om dagen og hvor som helst, selv når du reiser. Det må utvises forsiktighet bare for å spenne bekkenbunnsmusklene og ikke for å bruke glutealmusklene.
Mens du ligger eller står, er det også mulig å kontrollere at glutealmusklene ikke også er spente. I en videre øvelse, som foregår mens du ligger, bør forskjellige muskler spennes etter hverandre. Først magemuskler blir trukket sammen, så glutealmusklene og til slutt bekkenbunnsmusklene.
Dette styrker ikke bare musklene, men gir deg også en følelse og kontroll over de enkelte muskelgruppene. Ytterligere øvelser er varianter av grunnøvelsen. Deretter bør lukkemuskelen strammes i forskjellige posisjoner, for eksempel på huk, sitte tverrbein eller stå. Ved å variere posisjonene får man ny kontroll over muskelen i ulike hverdagssituasjoner. I tillegg øker muskelstyrken på grunn av gjentatt spenning.
