Terapi
Det er forskjellige tilnærminger for å behandle posttraumatisk stresslidelse.
- Rekkefølgen av forestilte (presenterte) hendelser må tilsvare rekkefølgen på de faktiske hendelsene.
- Hendelsene som er beskrevet, blir fortalt i "jeg-formen" og i "nåtiden".
- I beskrivelsen av hendelsene skal også følelser, tanker og andre inntrykk kommuniseres.
- Følelser må ikke undertrykkes.
- Pasienten har alltid kontroll over hvor raskt opplevelsen og beskrivelsen blir gjort
- Importing the disorder model: Målet her er å gjøre faktorene som er svært skremmende for pasienten mer håndgripelige. Ved å forklare sykdommen og dens typiske symptomer for pasienten, skaper terapeuten samtidig forståelse for videre terapeutiske tilnærminger.
Hvis en person minne representerer et skap, tankene kan kalles klær. Normalt er klærne pent brettet og oppbevart i visse hyller og rom. Når man leter etter et bestemt minne nå vet man vanligvis ganske godt hvor man finner den.
Sykdomsmodellen av PTSD forstår også traumer som en minne som er lagret i dette skapet. Siden opplevelsene og minnene ofte føltes som så rare og fryktelige, og siden det også skjedde så uventet, blir ikke dette minnet brettet og strøket. Man bare “kaster” den som den er inn i skapet og smeller døren igjen.
Problemet med slike skap er imidlertid at hvis de ikke er ryddige, gir de noen ganger innholdet sitt igjen uten å bli spurt, for eksempel om du vil gå til et helt annet rom i skapet. For pasienten betyr dette at minner utilsiktet kan strømme inn. For å beskytte seg mot dette er det viktig å rydde opp i skapet snarere enn senere.
For å gjøre dette må man fjerne alle de individuelle klesplaggene (splinter og fragmenter av minner fra traumet), se på dem, brette dem sammen og legge dem i skapet.
- Mental gjenopplevelse av traumet: Tidligere meninger mente at minner eller referanser til traumatiske hendelser kan føre til en forverring av hele lidelsen. Denne oppfatningen er ikke lenger holdbar i dag (med noen unntak). Terapeutisk gjenopplevelse av traumet er en veldig anstrengende, men samtidig lovende måte å få til forbedring, hvis det utføres av en terapeut med erfaring i traumeterapi, og hvis noen viktige regler overholdes av både pasient og terapeut.
Sekvensen av forestilte (presenterte) hendelser må tilsvare sekvensen av hendelser som faktisk skjedde. De beskrevne hendelsene blir fortalt i “ego-formen” og i “nåtiden”. I beskrivelsen av hendelsene skal også følelser, tanker og andre inntrykk kommuniseres.
Følelser må ikke undertrykkes. Pasienten har alltid kontroll over hastigheten som hendelsene oppleves og beskrives med
- Rekkefølgen av forestilte (presenterte) hendelser må tilsvare rekkefølgen på de faktiske hendelsene.
- Hendelsene som er beskrevet, blir fortalt i "jeg-formen" og i "nåtiden".
- I beskrivelsen av hendelsene skal også følelser, tanker og andre inntrykk kommuniseres.
- Følelser må ikke undertrykkes.
- Pasienten har alltid kontroll over hvor raskt opplevelsen og beskrivelsen blir gjort
Terapeuten støtter pasienten under opplevelsen etter trening og diskuterer det som er beskrevet, spesielt etter økten. Målet med dette terapeutiske trinnet er den såkalte tilvenning, men også behandlingen av traumet, samt riktig lagring i minnet.
Dette betyr at hele hendelsen settes i en sammenheng med egen person og derfor oppnås en permanent reduksjon av angstfølelsen. Traumet blir en del av fortiden. Traumespesifikke stimuli (lukter, farger osv.)
kan også bli funnet og behandlet.
- Håndtere traumet på stedet (in vivo eksponering): Målet med denne metoden er at en pasient lærer å akseptere traumet som en del av fortiden sin. For dette formålet vil terapeuten besøke stedet for hendelsen sammen med pasienten. Dette trinnet i terapien vil på den ene siden bidra til å skjerpe perspektivet mellom "nå i øyeblikket" og "på den tiden under traumet", og på den andre siden vil det også bidra til å jobbe med forståelsen av din egen "skyld" ”(F.eks. Kunne ikke ulykken vært forhindret her).
Pasienten kan også oppleve at katastrofen ikke gjentar seg når han er på samme sted (f.eks. Kjører forbi et ulykkessted eller stopper der).
- Kognitiv restrukturering: Som med mange andre psykiske lidelser, innebærer PTSD også en endring i tenkning. Ofte føler mennesker med traumeopplevelser seg isolerte fra andre, endrer syn på verden eller seg selv, eller føler til og med at traumet ikke har gjort dem lenger levedyktige. Også mennesker med PTSD har en tendens til å ha en uttalt tendens til å gro eller til og med sterke sinneutbrudd.
Endring av disse tankemønstrene og dermed forbedring av pasientens livskvalitet må derfor også være målet for traumeterapi. I dette tilfellet kan terapeuten logisk analysere faste tankemønstre eller utvikle alternative tankemønstre. (f.eks. tanker som “Verden er farlig”, “Du kan ikke stole på noen” eller “Jeg har alltid uflaks”)
- Stress management training: Dette begrepet inkluderer avslapping teknikker (progressiv muskelavslapping, autogen trening etc), puste teknikker, selvhullende trening, “thought stop” trening.
Disse teknikkene bør brukes i tillegg til de som er nevnt ovenfor for å redusere den generelle tilstanden av opphisselse (søvnløshet, nervøsitet eller nervøsitet)
- Hypnoterapi: Hypnose tillater tilgang til det “ubevisste” og er derfor en vei til de huskede delene av traumet. Det er imidlertid faren for dissosiasjon. Dissosiasjon: Dissosiasjon beskriver en endring i egen oppfatning, egen tenkning, men også egen kontrollert bevegelse.
Pasienter kommer ofte inn i denne tilstanden, som oppleves som veldig merkelig av miljøet, uten en konkret utløser. De er ikke "helt i verden". For eksempel er de ikke responsive og kan ikke bevege seg.
Etter en tid forsvinner disse symptomene igjen, og pasientene kan ofte ikke huske hva som skjedde.
- Øyebevegelse - desensibilisering EMDR: Dette er en ganske ny metode for traumeterapi. Under behandlingen følger pasienten med øynene på finger av terapeuten som sitter foran ham. Pasienten blir bedt om å huske forskjellige traumerelaterte situasjoner, inkludert tankene og følelsene knyttet til dem.
Selv om den faktiske mekanismen fortsatt er uklar, fører øyens bevegelser som utføres samtidig med traumetankene tilsynelatende til en forbedret prosessering av opplevelsen. Forfatterens notat: Det hele høres litt ut som “voodoo”, men forfatteren av disse linjene har faktisk hatt noen egne erfaringer og må derfor si at det fungerer. Et traume kan miste skrekken.
- Medisiner: Antidepressiva (SSRI eller trisykliske stoffer) brukes vanligvis i dag i støttende traumeterapi (se også antidepressiva). Benzodiazepiner (Valium ®, Tavor ®, Oxazepam) skal bare brukes i kort tid på sykehus. Under ingen omstendigheter skal de brukes i poliklinisk behandling, da det er økt risiko for avhengighet.
