Alle muskler i respirasjonen | Puster

Alle muskler i respirasjonen

Inhalasjonsmuskler (inspirasjonsmuskler) Utåndingsmuskler (utåndingsmuskler)

• Membran (membran) = viktigste puste muskler
• Musculi intercostales externi (eksterne intercostale muskler)
• Musculi levatores costarum (ribbeheiser)
• Scalene muskler
• Serratus posterior overlegen muskel
• Musculus serratus anterior (fremre sagmuskel)
• Musculus rectus abdominis (rett magemuskulatur)
• Musculi intercostales interni et intimi (indre interkostal muskler)
• Magemuskler
• Posterior inferior serratus muskel
• Musculus retractor costae
• Transversus thoracis muskel
• Underkostmuskel
• kragebeinet
• Ribbein
• Lunger
• Brystveggen
• Hjerte
• Membran
• Liver
• mediastinum
• Dermal arterie (aorta)
• Overlegen vena cava

Bronkial muskulatur

Bronkial muskulatur har en slags kontrollfunksjon for fordeling av puste luft til de enkelte seksjonene. Det er vanligvis arrangert spiralformet rundt luftveiene og er spesielt mange i de små og mellomstore bronkiene. Dette gir mening fordi veggene har mindre brusk med økende avstand fra hals og dermed kan deres diameter endres mye sterkere av sammentrekninger.

I bronkierørene, hvor mye luft skal inn, slapper musklene av og diameteren på bronkiene utvides. I motsatt tilfelle resulterer spenning av musklene i redusert diameter og dermed mindre ventilasjon av lunge seksjon. Bronkialmusklene spiller en større, men ikke nødvendigvis ment, rolle når puste ute.

Hvis muskulaturen er anspent og dermed diameteren på bronkialrøret er smal, er det mulig at ikke nok luft kan unnslippe fra alveolene under utåndingsfasen. Nå i løpet av det neste innånding, tilsettes mer luft som ikke kan strømme ut tilstrekkelig under neste pust. Denne mekanismen kalles obstruktiv (= okklusiv) lunge dysfunksjon.

På sikt tømmer de berørte alveolene bokstavelig talt - i dette tilfellet kalles det lungeemfysem. Nå kan man selvfølgelig spørre seg selv hvorfor under innånding mer luft kommer inn i lungene enn det kan slippe ut under utånding. Årsaken er følgende: Under innånding, er det undertrykk i lungene, som naturlig utvider også bronkialrørene.

Utånding utløses av et overtrykk i lungene - dette overtrykket komprimerer også luftveiene. Bronkial muskulatur er av den såkalte glatte muskeltypen. Dette betyr at det fungerer uten bevisst kontroll, men mottar impulser fra det vegetative (autonome) nervesystemet.

De to delene av det vegetative nervesystemet (sympatiske nervesystemet (kort: sympatisk nervesystem) - parasympatisk nervesystem (kort: parasympatisk nervesystem)) har en meningsløs effekt. Som det er tilfellet med alle sammenhenger mellom nerver og muskler, blir den respektive effekten på muskelen formidlet av proteiner av cellemembran (reseptorer), som kan konvertere nervesignalet til muskeleksitasjon eller avslapping ved å endre form. Under stress og fysisk arbeid, det sympatiske nervesystemet sender et signal for avslapping av bronkial muskulatur og dermed for utvidelse av luftveiene (bronkodilatasjon).

Dette formidles av såkalte beta-2-reseptorer, som ligger på cellemembran av muskelcellene. I tilfeller av kortpustethet (dyspné), forårsaket av økt spenning i bronkialmusklene, gis spesielle medikamenter (beta-2 sympatomimetika) som fører til en lindring av symptomene, ettersom de etterligner effekten av sympatiske nervesystemet på reseptorene (mimetisk = imiter). De parasympatisk nervesystem, som er aktiv under hvile og søvn, fører til muskelspenninger og dermed til en innsnevring av luftveiene (bronkokonstriksjon).

Det er andre stoffer som kan forårsake bronkial muskelspenning, det viktigste er histamin. Dette histamin utskilles av spesielle forsvarsceller (såkalte mastceller) i løpet av en allergisk reaksjon. Mengden histamin er vanligvis så stor at musklene spenner seg. Dette gjør puste farlig vanskelig for pasienten. Dette tilstand er kjent som et astmatisk anfall (astmaanfall).