Introduksjon
Diagnosen ADS hos voksne er en veldig kompleks prosess. Siden det ikke er noe enkelt bevis på sykdommen, er det nødvendig å identifisere ADHD på grunnlag av symptomer og en detaljert undersøkelse av pasienten. Dette krever et team av forskjellige leger og spesialister. Andre årsaker til symptomene må utelukkes og sykdommens alvorlighetsgrad må bestemmes. De diagnose av ADS er ikke lett og hører hjemme i erfarne leger.
Hvordan diagnostiseres ADS hos voksne?
Per definisjon, symptomer på ADHD spektrum forekommer i barndom, men blir lett oversett eller feiltolket, spesielt i ADHD-typen uten hyperaktivitet og uten impulsivitet. Sykdommen deres er preget av sosiale og psykologiske problemer. Alvorlighetsgraden av tilstand er så variabel at ADHD manifesterer seg annerledes i hver enkelt.
Pasienten selv oppfatter ofte symptomene mer som negative personlighetstrekk. Dermed stilles diagnosen ofte ikke i det hele tatt eller bare hos voksne. I tillegg kompensasjonsstrategier etter år med oppmerksomhet og Mangel på konsentrasjon gjøre diagnosen vanskeligere.
Hvis det er indikasjoner på ADHD, kommer disse vanligvis fra det sosiale miljøet eller fra en lege som allerede behandler pasienten for andre ADHD-assosierte sykdommer. De diagnose av ADHD består da hovedsakelig av diskusjoner med en erfaren lege, som spesifikt vil spørre om kjernen symptomer på ADHD, typiske kompensasjonsmekanismer og tilhørende problemer. Spørreskjemaer, atferdstester og intervjuer med miljøet utfyller diagnosen.
Imidlertid en grundig fysisk undersøkelse er også nødvendig for å utelukke andre årsaker til symptomene. Nøyaktig hvordan legen går frem varierer fra pasient til pasient på grunn av variasjonen og kompleksiteten i diagnosen. Dette er basert på retningslinjer utarbeidet av ekspertkomiteer, som for eksempel beskriver de nødvendige symptomene.
I de fleste tilfeller er det fornuftig å inkludere det umiddelbare sosiale miljøet. Mange tilfeller av ADHD er genetisk (co-) bestemt, og symptomer kan også bli funnet hos andre familiemedlemmer. Familie og venner kan også vanligvis rapportere om abnormiteter bedre enn pasienten selv.
Det er ingen laboratorietester eller lignende for ADS. Genetiske analyser kan oppdage ADS-assosierte gener hos pasienten, men siden disse ikke nødvendigvis forårsaker sykdommen, og slike tester er kostbare og etisk problematiske, blir de bare utført for forskningsformål. Det er derfor ingen bevis for ADS-sykdom.
Med nok erfaring og omfattende diagnostikk kan en spesialist fremdeles stille en relativt pålitelig diagnose og behandle pasienten på riktig måte. ADS-pasienter lider ofte av andre psykologiske problemer. Noen av disse er forårsaket av ADS, andre forekommer uavhengig, men med over gjennomsnittlig frekvens i denne pasientgruppen. En diagnose utover ADS er derfor viktig for å kunne gjenkjenne og behandle tilhørende sykdommer.
