Behandling | Knesmerter foran

Behandling

Terapi for smerte i kneledd området avhenger av den underliggende årsaken. Hvis sykdommen kan behandles konservativt (ikke-kirurgisk), smerte-hemmende medisiner i tablettform (f.eks diklofenak, ibuprofen) eller som en salve (Voltaren, inneholder den aktive ingrediensen diklofenak) hjelper i den akutte fasen. Avkjøling av kneet hjelper ofte med skader, mens det i andre sykdommer som slitasjegikt vanligvis oppleves som mer behagelig. Avhengig av sykdommen, midlertidig fullstendig eller delvis immobilisering eller støtte av kneledd i form av ortose kan være nødvendig.

Indikasjoner inkluderer skader på ligamentapparatet eller meniskene. Imidlertid, i de fleste tilfeller av sykdom eller skade, bør ikke kneet spares for lenge, slik at det skal utøves raskt - om nødvendig under fysioterapeutisk veiledning. Skosåler og bandasjer kan også være nyttige krykker.

I tillegg til fysioterapi, brukes fysioterapi også i konservativ behandling. Blant annet fungerer det med ultralyd samt veksel- og likestrøm. Dette resulterer i forbedret blod sirkulasjon, hemming av inflammatoriske prosesser og avslapping av anspente muskelområder.

Invasive behandlingsmetoder for kneskade inkluderer kne artroskopi og kirurgi. artroskopi tjener ofte diagnostiske formål i første omgang, men det tillater også utførelse av prosedyrer som brusk utjevning eller fjerning av visse strukturer. Åpen kirurgi brukes for eksempel for å erstatte leddbånd, korrigere beinfeil eller for å sette inn et kunstig kneledd.

For kneleddet er det en rekke forskjellige bandasjer som kan brukes avhengig av type klage eller skade. For fremre kne smerte, bandasjer som fikser kneskål på en spesiell måte er ofte nyttige. Hvis bare kneskål er problematisk, kan et patella-bandasje også være tilstrekkelig. Hvis smerten er muskuløs eller forårsaket av leddbåndstrukturer, bør en større bandasje velges.

Diagnose

Smerter i kneleddet kan ha mange årsaker. Følgelig bør en lege - vanligvis en ortopedisk kirurg - konsulteres i tilfelle vedvarende smerte for å komme til bunns i årsaken. Diagnosen begynner alltid med et intervju med pasienten (anamnese).

Viktige spørsmål i tilfelle knesmerter er for eksempel hvor den ligger, når den først dukket opp, om den er permanent eller bare til stede i visse situasjoner, om den bare oppstår under stress eller også i ro, om smerten utstråler , om det har vært et traume i pasientens historie, om pasienten er aktiv i idrett og i så fall hvilken idrett han eller hun driver med, hva slags yrke pasienten utøver, om pasienten føler en ustabilitet og hva som har vært prøvd terapeutisk så langt, for eksempel å ta smertestillende medisiner. Neste kommer fysisk undersøkelse. Her skal legen først bare inspisere, dvs. se på kneet.

Oppmerksomhet bør rettes mot feilposisjonering, rødhet, knehevelse og blåmerker samt gangmønsteret. Undersøkelsen følger. Undersøkelsen bør startes nøye og om mulig ikke direkte på det mest smertefulle tidspunktet, da dette kan begrense pasientens samarbeidsvilje sterkt.

Det er mange tester for kneundersøkelsen, som er navngitt etter eget navn og kan skille mer presist hvor problemet ligger. I begynnelsen bør bevegelsesområdet alltid utføres i henhold til nøytral-null-metoden for å finne ut om det er en bevegelsesbegrensning eller ikke. Deretter kan mer spesifikke tester som Steinmann 1, Steinmann 2, Apley og Payr utføres hvis skade på menisk er mistenkt, eller skuffen foran og bak hvis skade på korsbånd mistenkes.

Etter at anamnese og den kliniske undersøkelsen er fullført, har undersøkeren allerede mistanke i mange tilfeller og kan tilpasse den videre prosedyren til denne mistanken. Avhengig av den mistenkte årsaken, kan følgende undersøkelser følge: A blod prøve for å finne ut om det kan være en betennelsesprosess, å ta en røntgen for å vurdere de benete strukturer, en undersøkelse av et snitt (vanligvis magnetisk resonansavbildning = MR av kneleddet) for en nøyaktig vurdering av bløtvev, leddbånd og meniski i kneleddet. I bredere forstand inkluderer minimalt invasive diagnostiske prosedyrer kneledd punktering i tilfelle dannelse av effusjon og artroskopi, som begge kan gi mer presis informasjon om årsaken til smerte.

I artroskopi er det i tillegg til inspeksjon av kneleddet også mulig å gripe inn i samme prosedyre om nødvendig. Diagnose etableres således fra pasientens medisinsk historie og klinisk undersøkelse, gjennom bildebehandling, til minimalt invasiv kirurgi. For hver pasient må det vurderes individuelt hvilke undersøkelser som er nyttige og hvilke som kan unngås. De medisinsk historie og klinisk undersøkelse bør imidlertid gis til hver pasient uten unntak.